Giobbe 30

1 Ora invece si ridono di me i più giovani di me in età, i cui padri non avrei degnato di mettere tra i cani del mio gregge.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Anche la forza delle loro mani a che mi giova? Hanno perduto ogni vigore;

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 disfatti dalla indigenza e dalla fame, brucano per l'arido deserto,

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 da lungo tempo regione desolata, raccogliendo l'erba salsa accanto ai cespugli e radici di ginestra per loro cibo.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 Cacciati via dal consorzio umano, a loro si grida dietro come al ladro;

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 sì che dimorano in valli orrende, nelle caverne della terra e nelle rupi.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 In mezzo alle macchie urlano e sotto i roveti si adunano;

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 razza ignobile, anzi razza senza nome, sono calpestati più della terra.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 Ora io sono la loro canzone, sono diventato la loro favola!

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 Hanno orrore di me e mi schivano e non si astengono dallo sputarmi in faccia!

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Poiché egli ha allentato il mio arco e mi ha abbattuto, essi han rigettato davanti a me ogni freno.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 A destra insorge la ragazzaglia; smuovono i miei passi e appianano la strada contro di me per perdermi.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 Hanno demolito il mio sentiero, cospirando per la mia disfatta e nessuno si oppone a loro.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 Avanzano come attraverso una larga breccia, sbucano in mezzo alle macerie.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 I terrori si sono volti contro di me; si è dileguata, come vento, la mia grandezza e come nube è passata la mia felicità.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 Ora mi consumo e mi colgono giorni d'afflizione.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 Di notte mi sento trafiggere le ossa e i dolori che mi rodono non mi danno riposo.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 A gran forza egli mi afferra per la veste, mi stringe per l'accollatura della mia tunica.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Mi ha gettato nel fango: son diventato polvere e cenere.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 Io grido a te, ma tu non mi rispondi, insisto, ma tu non mi dai retta.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Tu sei un duro avversario verso di me e con la forza delle tue mani mi perseguiti;

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 mi sollevi e mi poni a cavallo del vento e mi fai sballottare dalla bufera.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 So bene che mi conduci alla morte, alla casa dove si riunisce ogni vivente.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Ma qui nessuno tende la mano alla preghiera, né per la sua sventura invoca aiuto.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Non ho pianto io forse con chi aveva i giorni duri e non mi sono afflitto per l'indigente?

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 Eppure aspettavo il bene ed è venuto il male, aspettavo la luce ed è venuto il buio.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 Le mie viscere ribollono senza posa e giorni d'affanno mi assalgono.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 Avanzo con il volto scuro, senza conforto, nell'assemblea mi alzo per invocare aiuto.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 Sono divenuto fratello degli sciacalli e compagno degli struzzi.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 La mia pelle si è annerita, mi si stacca e le mie ossa bruciano dall'arsura.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 La mia cetra serve per lamenti e il mio flauto per la voce di chi piange.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.