Giobbe 30

1 Ora invece si ridono di me i più giovani di me in età, i cui padri non avrei degnato di mettere tra i cani del mio gregge.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 Anche la forza delle loro mani a che mi giova? Hanno perduto ogni vigore;

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 disfatti dalla indigenza e dalla fame, brucano per l'arido deserto,

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 da lungo tempo regione desolata, raccogliendo l'erba salsa accanto ai cespugli e radici di ginestra per loro cibo.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Cacciati via dal consorzio umano, a loro si grida dietro come al ladro;

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 sì che dimorano in valli orrende, nelle caverne della terra e nelle rupi.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 In mezzo alle macchie urlano e sotto i roveti si adunano;

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 razza ignobile, anzi razza senza nome, sono calpestati più della terra.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Ora io sono la loro canzone, sono diventato la loro favola!

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 Hanno orrore di me e mi schivano e non si astengono dallo sputarmi in faccia!

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 Poiché egli ha allentato il mio arco e mi ha abbattuto, essi han rigettato davanti a me ogni freno.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 A destra insorge la ragazzaglia; smuovono i miei passi e appianano la strada contro di me per perdermi.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 Hanno demolito il mio sentiero, cospirando per la mia disfatta e nessuno si oppone a loro.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Avanzano come attraverso una larga breccia, sbucano in mezzo alle macerie.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 I terrori si sono volti contro di me; si è dileguata, come vento, la mia grandezza e come nube è passata la mia felicità.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Ora mi consumo e mi colgono giorni d'afflizione.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 Di notte mi sento trafiggere le ossa e i dolori che mi rodono non mi danno riposo.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 A gran forza egli mi afferra per la veste, mi stringe per l'accollatura della mia tunica.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 Mi ha gettato nel fango: son diventato polvere e cenere.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Io grido a te, ma tu non mi rispondi, insisto, ma tu non mi dai retta.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Tu sei un duro avversario verso di me e con la forza delle tue mani mi perseguiti;

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 mi sollevi e mi poni a cavallo del vento e mi fai sballottare dalla bufera.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 So bene che mi conduci alla morte, alla casa dove si riunisce ogni vivente.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Ma qui nessuno tende la mano alla preghiera, né per la sua sventura invoca aiuto.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Non ho pianto io forse con chi aveva i giorni duri e non mi sono afflitto per l'indigente?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 Eppure aspettavo il bene ed è venuto il male, aspettavo la luce ed è venuto il buio.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 Le mie viscere ribollono senza posa e giorni d'affanno mi assalgono.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Avanzo con il volto scuro, senza conforto, nell'assemblea mi alzo per invocare aiuto.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Sono divenuto fratello degli sciacalli e compagno degli struzzi.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 La mia pelle si è annerita, mi si stacca e le mie ossa bruciano dall'arsura.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 La mia cetra serve per lamenti e il mio flauto per la voce di chi piange.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.