Giobbe 10
1 Stanco io sono della mia vita! Darò libero sfogo al mio lamento, parlerò nell'amarezza del mio cuore.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 Dirò a Dio: Non condannarmi! Fammi sapere perché mi sei avversario.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 E' forse bene per te opprimermi, disprezzare l'opera delle tue mani e favorire i progetti dei malvagi?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Hai tu forse occhi di carne o anche tu vedi come l'uomo?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Sono forse i tuoi giorni come i giorni di un uomo, i tuoi anni come i giorni di un mortale,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 perché tu debba scrutare la mia colpa e frugare il mio peccato,
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 pur sapendo ch'io non sono colpevole e che nessuno mi può liberare dalla tua mano?
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Le tue mani mi hanno plasmato e mi hanno fatto integro in ogni parte; vorresti ora distruggermi?
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Ricordati che come argilla mi hai plasmato e in polvere mi farai tornare.
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Non m'hai colato forse come latte e fatto accagliare come cacio?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Di pelle e di carne mi hai rivestito, d'ossa e di nervi mi hai intessuto.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Vita e benevolenza tu mi hai concesso e la tua premura ha custodito il mio spirito.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Eppure, questo nascondevi nel cuore, so che questo avevi nel pensiero!
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 Tu mi sorvegli, se pecco, e non mi lasci impunito per la mia colpa.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 Se sono colpevole, guai a me! Se giusto, non oso sollevare la testa, sazio d'ignominia, come sono, ed ebbro di miseria.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 Se la sollevo, tu come un leopardo mi dai la caccia e torni a compiere prodigi contro di me,
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 su di me rinnovi i tuoi attacchi, contro di me aumenti la tua ira e truppe sempre fresche mi assalgono.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Perché tu mi hai tratto dal seno materno? Fossi morto e nessun occhio m'avesse mai visto!
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 Sarei come se non fossi mai esistito; dal ventre sarei stato portato alla tomba!
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 E non son poca cosa i giorni della mia vita? Lasciami, sì ch'io possa respirare un poco
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 prima che me ne vada, senza ritornare, verso la terra delle tenebre e dell'ombra di morte,
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 terra di caligine e di disordine, dove la luce è come le tenebre.
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
