Giobbe 10

1 Stanco io sono della mia vita! Darò libero sfogo al mio lamento, parlerò nell'amarezza del mio cuore.

Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

2 Dirò a Dio: Non condannarmi! Fammi sapere perché mi sei avversario.

Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

3 E' forse bene per te opprimermi, disprezzare l'opera delle tue mani e favorire i progetti dei malvagi?

Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

4 Hai tu forse occhi di carne o anche tu vedi come l'uomo?

Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

5 Sono forse i tuoi giorni come i giorni di un uomo, i tuoi anni come i giorni di un mortale,

Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

6 perché tu debba scrutare la mia colpa e frugare il mio peccato,

siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

7 pur sapendo ch'io non sono colpevole e che nessuno mi può liberare dalla tua mano?

enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

8 Le tue mani mi hanno plasmato e mi hanno fatto integro in ogni parte; vorresti ora distruggermi?

Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

9 Ricordati che come argilla mi hai plasmato e in polvere mi farai tornare.

Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

10 Non m'hai colato forse come latte e fatto accagliare come cacio?

Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

11 Di pelle e di carne mi hai rivestito, d'ossa e di nervi mi hai intessuto.

Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

12 Vita e benevolenza tu mi hai concesso e la tua premura ha custodito il mio spirito.

Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

13 Eppure, questo nascondevi nel cuore, so che questo avevi nel pensiero!

Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

14 Tu mi sorvegli, se pecco, e non mi lasci impunito per la mia colpa.

Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

15 Se sono colpevole, guai a me! Se giusto, non oso sollevare la testa, sazio d'ignominia, come sono, ed ebbro di miseria.

var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

16 Se la sollevo, tu come un leopardo mi dai la caccia e torni a compiere prodigi contro di me,

og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

17 su di me rinnovi i tuoi attacchi, contro di me aumenti la tua ira e truppe sempre fresche mi assalgono.

du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

18 Perché tu mi hai tratto dal seno materno? Fossi morto e nessun occhio m'avesse mai visto!

Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

19 Sarei come se non fossi mai esistito; dal ventre sarei stato portato alla tomba!

jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

20 E non son poca cosa i giorni della mia vita? Lasciami, sì ch'io possa respirare un poco

Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

21 prima che me ne vada, senza ritornare, verso la terra delle tenebre e dell'ombra di morte,

før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

22 terra di caligine e di disordine, dove la luce è come le tenebre.

et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!