Eclesiastes 1
1 Dagitoy dagiti sasao ti Manursuro, ti kaputotan ni David ken ari iti Jerusalem.
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Ibagbaga ti Manursuro daytoy. “Kas iti alingasaw ti angep, kas iti pul-oy ti angin, mapukaw dagiti amin a banbanag, nga agibati iti adu a saludsod.
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 Ania ti gungguna a magun-od ti sangkataoan manipud kadagiti amin a trabaho a pagbanbanoganda iti baba ti init?
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 Lumabas ti maysa a henerasion, ket umay ti sabali a henerasion, ngem agtalinaed ti daga iti agnanayon.
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 Agsingising ti init ken lumnek daytoy ket dagus nga agsubli manen iti lugar a pagsingsingisinganna.
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 Agpul-oy ti angin a paabagatan ken agrikus nga agpaamianan, agrikrikus a kankanayon iti dalanna ket agsubsubli manen.
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 Agay-ayus amin dagiti karayan iti baybay, ngem saan pulos a mapunno ti baybay. Iti lugar a pagturturungan dagiti karayan, sadiay manen ti papananda.
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 Makabannog amin a banbanag, ket awan ti siasinoman a makailawlawag iti daytoy. Saan a mapnek ti mata kadagiti makitkitana wenno mapno ti lapayag kadagiti mangmangngegna.
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Aniaman dagiti napalabas ket isunto ti mapasamak ken aniaman dagiti naaramiden ket isunto ti maaramid. Awan iti barbaro iti baba ti init.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Adda kadi iti aniaman a mabalin a maibaga, 'Kitaem, barbaro daytoy'? Aniaman nga adda ket addan iti nabayagen a panawen, kabayatan dagiti tawtawen a nabayagen a napalabas sakbay kadatayo.
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 Kasla awan ti makalagip kadagiti banbanag a napasamak idi un-unana a tiempo. Ken dagiti banbanag a naud-udi a napasamak ken dagiti mapasamakto iti masakbayan ket saanto met laeng siguro a malagip.”
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 Siak ti Manursuro, ket nagturayak a kas ari iti Israel idiay Jerusalem.
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 Inusarko ti panunotko a mangadal ken mangsukimat babaen iti kinasirib dagiti amin a banbanag a maar-aramid iti baba ti langit. Dayta a panagsukimat ket makabannog a trabaho nga inted ti Dios kadagiti annak dagiti tattao a pakakumikomanda.
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 Nakitak amin dagiti aramid a maar-aramid iti baba ti init ket kitaenyo, maiyarigda amin iti alingasaw ken panangpadas a mangpastor iti angin.
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 Saan a mailinteg ti killo! Saan a mabilang dagiti mapukpukaw!
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 Nagsaoak iti pusok, a kunak, “Kitaem, nakagun-odak iti ad-adu a kinasirib ngem kadagiti amin nga immun-una ngem siak ditoy Jerusalem. Nakakitan ti panunotko iti adu a kinasirib ken pannakaammo.”
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 Isu nga inusarko ti pusok tapno maammoak ti kinasirib ken kasta met ti kinamauyong ken kinamaag. Naawatak a daytoy ket panangpadas met laeng a mangpastor iti angin.
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 Ta iti kinawadwad iti kinasirib, ad-adda iti pannakaupay, ken ti tao a manaynayunan ti pannakaammona, ad-adda ti panagladingit.
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
