Abụ Ọma 132
1 Abụ nrigo. O Onyenwe anyị, cheta Devid, nʼihe niile bụ ndị ọ gbakụtara azụ.
Ein song til høgtidsferderne. Herre, kom i hug for David all hans møda!
2 Ọ ṅụrụ iyi nye Onyenwe anyị, kwee nkwa nye Onye dị ukwuu nke Jekọb:
Han som svor for Herren, lova Jakobs velduge:
3 “Agaghị m abanye nʼime ụlọ m maọbụ rigoo nʼihe ndina m,
«Ikkje gjeng eg inn i mitt heimetjeld, ikkje stig eg upp på lega i mi seng,
4 agaghị m arahụ ụra, egbugbere anya m agaghị atụ oru ụra,
ikkje unner eg augo svevn, ikkje augneloki ein blund,
5 tutu ruo mgbe m chọtaara Onyenwe anyị ọnọdụ ebe obibi nye Onye dị ukwuu nke Jekọb.”
fyrr eg finn ein stad for Herren, ein bustad for Jakobs velduge.»
6 Anyị nụrụ ihe banyere ya nʼEfrata, anyị chọtara ya nʼubi niile nke Jearim.
Sjå, me høyrde um henne i Efrata, so fann me henne i skogbygdi.
7 “Ka anyị gaa na-ebe obibi ya; ka anyị kpọọ isiala nʼebe ihe mgbakwasị ụkwụ ya.
Lat oss ganga til hans bustad, lat oss tilbeda for hans fotskammel!
8 ‘Bilie, Onyenwe anyị, bata nʼebe izuike gị, gị na igbe ọgbụgba ndụ nke ike gị.
Statt upp, Herre, og kom til din kvilestad, du og ditt veldes kista!
9 Ka ndị nchụaja gị yiri ezi omume gị dịka uwe; ka ndị gị kwesiri ntụkwasị obi bụọ abụ nʼihi ọṅụ.’”
Prestarne dine klæde seg i rettferd, og dine trugne ropa med fagnad!
10 Nʼihi ohu gị, bụ Devid, agbakụtala onye gị e tere mmanụ azụ.
For David, din tenars skuld vis ikkje frå deg åsyni åt den du hev salva!
11 Onyenwe anyị ṅụrụ Devid iyi nʼeziokwu, bụ iyi nke ọ gaghị esi na ya laghachi azụ: “Otu nʼime ụmụ gị, ka m ga-eme ka ọ nọdụ nʼocheeze gị,
Herren hev svore David ein sann eid, den gjeng han ikkje ifrå: «Av di livsfrukt vil eg setja kongar på din stol.
12 ọ bụrụ na ụmụ ndị ikom gị edebe ọgbụgba ndụ m na ụkpụrụ niile m kuziri ha, mgbe ahụ ụmụ ha ga-anọdụ ala nʼocheeze gị ruo mgbe ebighị ebi.”
Dersom dine søner held mi pakt og mine vitnemål som eg skal læra deim, so skal og deira søner æveleg og alltid sitja på din kongsstol.»
13 Nʼihi na Onyenwe anyị ahọrọla Zayọn, ọ bụ ọchịchọ obi ya ime ya ebe obibi ya;
For Herren hev valt seg Sion, han ynskte det til sin bustad:
14 “Ebe a bụ ebe izuike m ruo mgbe ebighị ebi, ebe a ka ocheeze m ga-adịkwa, nʼihi na ọ bụ ihe m chọrọ.
«Dette er min kvilestad for all tid, her vil eg bu, for det hev eg ynskt.
15 Aga m eji ọtụtụ nri dị iche iche gọzie ya; aga m eji nri mee ka afọ ju ndị ogbenye ya.
Maten her vil eg rikleg signa, dei fatige vil eg metta med brød,
16 Aga m eji nzọpụta yinye ndị nchụaja ya niile dịka uwe, ndị nsọ ya ga-abụ abụ nʼihi ọṅụ.
og prestarne vil eg klæda med frelsa, og dei gudlege skal ropa høgt av fagnad.
17 “Nʼebe a ka m ga-eme ka mpi puputara Devid ma debekwa oriọna nʼihi onye m e tere mmanụ.
Der vil eg lata veksa upp eit horn for David, der hev eg stelt til ei lampa for den eg hev salva.
18 Aga m eyikwasị ndị iro ya ihere dịka uwe ma aga eji okpueze mara mma chọọ isi ya mma.”
Hans fiendar vil eg klæda med skam, men yver honom skal hans kruna stråla.»
