< Jób 29 >
1 És továbbá előadta Jób a példázatát és mondta:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Vajha úgy volnék, mint a múltnak hónapjaiban, mint a napokban, mikor Isten megőrzött engem;
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 mikor ragyogott fejem fölött a mécsese s világosságánál sötétben jártam!
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Mint a hogy voltam férfikorom napjaiban, midőn Isten meghittsége volt sátorom felett;
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 midőn még velem volt a Mindenható, körülöttem gyermekeim;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 midőn lépteim tejfölben fürödtek; s a szikla ontott mellettem olajpatakokat.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Midőn a kapuhoz mentem a városba, a piaczon választottam ülőhelyemet:
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 megláttak ifjak s elbújtak, aggastyánok fölkeltek, megállottak;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 vezérek visszatartották beszédjöket és kezüket tették szájukra;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 előkelőknek hangja elbújt és nyelvök inyökhöz tapadt.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Mert fül, mely hallott, boldognak mondott engem és szem, mely látott, tanúskodott mellettem.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Mert megmentettem a szegényt, ki esedezett, és az árvát, kinek nem volt segítője.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Bujdosónak áldása reám szállt és özvegynek szívét ujjongtattam.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Igazságot öltöttem fel s az felöltött engem, mint köpeny és süveg volt jogosságom.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Szeme voltam a vaknak és lába én a sántának;
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 apjuk én a szűkölködőknek, és annak, kit nem ismertem, pörét átkutattam.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Összetörtem a jogtalannak zápfogait, és fogai közül vetettem ki a ragadmányt.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Mondtam: fészkemmel együtt fogok kimúlni s mint a főnix sokasítom napjaimat;
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 gyökerem nyitva van a víznek, és harmat időz gallyamon;
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 dicsőségem szinte új nálam s íjam a kezemben megifjodik.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Rám hallgattak és várakoztak és csendben figyeltek tanácsomra.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Szavam után nem szóltak többet, rájuk cseppegett beszédem;
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 s mint esőre várakoztak: reám, és szájukat tátották tavaszi esőre.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Mosolyogtam rájuk, nem hitték; de arczom világosságát nem sötétítették el.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Választottam útjokat s fejtől ültem s ott időztem, mint király a csapatban mint a ki gyászolókat vigasztal.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.