Zabura 95

1 Ku zo, bari mu rera don farin ciki ga Ubangiji; bari mu yi sowa da ƙarfi ga Dutsen cetonmu.

Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!

2 Bari mu zo gabansa da godiya mu rera gare shi da kiɗi da waƙa.

La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!

3 Gama Ubangiji Allah mai girma ne, babban Sarki a bisa dukan alloli.

For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,

4 A hannunsa ne zurfafan duniya suke, ƙwanƙolin dutse kuma nasa ne.

han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,

5 Teku nasa ne, gama shi ne ya yi shi, da hannuwansa kuma ya yi busasshiyar ƙasa.

han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.

6 Ku zo, bari mu rusuna mu yi sujada, bari mu durƙusa a gaban Ubangiji Mahaliccinmu;

Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!

7 gama shi ne Allahnmu mu mutanen makiyayansa ne, garke kuwa a ƙarƙashin kulawarsa. Yau, in kuka ji muryarsa,

For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!

8 “Kada ku taurare zukatanku kamar yadda kuka yi a Meriba, kamar yadda kuka yi a wancan rana a Massa a hamada,

Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,

9 inda kakanninku suka gwada suka kuma jarraba ni, ko da yake sun ga abin da na yi.

hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.

10 Shekara arba’in na yi fushi da wancan tsara; na ce, ‘Su mutane ne waɗanda zukatansu suka kauce, kuma ba su san hanyoyina ba.’

Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.

11 Saboda haka na yi rantsuwa cikin fushina, ‘Ba za su taɓa shiga hutuna ba.’”

Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.