< Sòm 122 >
1 Yon Sòm pou monte vè tanp lan. Yon Sòm David. Mwen te kontan lè yo te di mwen, “Annou ale lakay SENYÈ a.”
Ein song til høgtidsferderne; av David. Glad vart eg då dei sagde til meg: «Me vil ganga til Herrens hus.»
2 Pye nou kanpe anndan pòtay ou yo, O Jérusalem!
Våre føter fekk standa i dine portar, Jerusalem.
3 Jérusalem, ki bati kon yon vil ki kole dyanm ansanm,
Jerusalem, du velbygde by, ein by som heng vel i hop.
4 sou (sila) tribi yo konn monte, menm tribi a SENYÈ yo, yon òdonans pou Israël, pou bay remèsiman a non SENYÈ a.
Der ætterne fer upp, Herrens ætter, etter Israels lov, til å prisa Herrens namn.
5 Paske la, twòn yo te plase pou jijman, twòn lakay David yo.
For der er stolar sette til domstolar for Davids hus.
6 Priye pou lapè Jérusalem. (Sila) ki renmen ou yo va pwospere.
Bed um fred for Jerusalem! det gange deim vel som elskar deg!
7 Ke lapè kapab anndan miray ou yo, e pwosperite nan palè ou yo.
Fred vere innanfor dine murar og ro i dine salar!
8 Pou koz a frè m yo ak zanmi mwen yo, m ap di koulye a, “Ke lapè anndan ou”.
For mine brør og vener skuld vil eg segja: «Fred vere i deg!»
9 Pou koz a kay SENYÈ a, Bondye nou an, mwen va chache byen ou.
For Herrens, vår Guds, hus skuld vil eg søkja det som er godt for deg.