Jòb 29
1 Ankò, Job te reprann diskou. Li te di:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “O ke m te menm jan ke m te ye nan mwa lontan yo! Kon nan jou ke Bondye te bay rega sou mwen yo;
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 Lè lanp Li yo te briye sou tèt mwen, e pa limyè Li, mwen te mache pase nan fènwa a;
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Jan mwen te ye nan pi bèl nan jou mwen yo, lè amitye Bondye te sou tant mwen an;
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 lè Toupwisan an te toujou avè m, e pitit mwen yo te antoure mwen;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 lè pa mwen yo te benyen nan bè e wòch la t ap vide ban mwen gwo flèv lwil!
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Lè m te konn sòti nan pòtay lavil la, pou m te gen chèz mwen sou plas la.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Jennonm yo te wè m, e te kache kò yo, e granmoun yo te konn leve kanpe.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Prens yo te sispann pale e te mete men yo sou bouch yo.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 Vwa a moun pwisan yo te rete, e lang yo te kole anlè nan bouch yo.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Paske lè zòrèy la te tande m, li te rele m beni, e lè zye a te wè m, li te fè temwayaj benediksyon,
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 akoz mwen te delivre malere ki te kriye pou sekou, avèk òfelen ki pa t gen moun pou ede l la.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Benediksyon a sila ki te prèt pou peri yo te rive sou mwen e mwen te fè kè vèv la chante avèk jwa.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Mwen te abiye nan ladwati e li te kouvri m; jistis mwen te tankou yon manto, avèk yon tiban.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Mwen te sèvi kon zye pou avèg yo, e pye pou sila bwate yo.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Mwen te yon papa pou malere a, e ka ke m pa konnen an, mwen te chache twouve bout li.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Mwen te kase machwè a mechan an e mwen te retire viktim nan anba dan l.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Konsa, mwen te reflechi, “Mwen va mouri nan pwòp kay mwen, e mwen va kontwole jou m yo anpil tankou sab.”
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Rasin mwen gaye tankou dlo e lawouze kouche tout lannwit sou branch mwen yo.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Fòs mwen toujou nèf, e banza m renouvle nan men m.’
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 “Moun yo te koute e te tann. Yo te sispann pale pou tande konsèy mwen.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Apre pawòl pa m, yo pa t pale ankò, e pawòl mwen yo te etonnen yo.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 Yo te tann mwen tankou lapli. Yo te ouvri bouch yo pou bwe, konsi se pou lapli nan sezon prentan.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Mwen te souri sou yo lè yo pa t kwè, e limyè a figi m pa t janm vin ba.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Mwen te chwazi yon chemen pou yo, te chita tankou chèf, e te demere tankou wa pami sòlda yo, tankou yon moun ki bay rekonfò a sila ki andèy yo.”
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
