Kũguũrĩrio 10
1 Ningĩ ngĩcooka ngĩona mũraika ũngĩ warĩ na hinya mũno agĩikũrũka oimĩte igũrũ. Nake ehumbĩte itu ta nguo, na igũrũ rĩa mũtwe wake haarĩ na mũkũnga-mbura; naguo ũthiũ wake wahaanaga ta riũa, namo magũrũ make maahaanaga ta itugĩ cia mwaki.
Nå så jeg en annen enorm engel som kom ned fra himmelen. Han var innhyllet i en sky og med en regnbue over sitt hode. Ansiktet hans lyste som solen og føttene hans var som søyler av ild.
2 Nake aanyiitĩte na guoko gwake kabuku kanini ga gĩkũnjo karĩ kahingũre. Aakinyithĩtie kũgũrũ gwake kwa ũrĩo iria-inĩ, nakuo kwa ũmotho agagũkinyithia thĩ nyũmũ,
I hånden holdt han en liten skriftrull som var åpnet. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden.
3 akĩgũthũka na mũgambo mũnene ta wa mũrũũthi ũkĩrarama. Hĩndĩ ĩrĩa aagũthũkire-rĩ, mĩgambo ya ngwa iria mũgwanja ĩkĩgamba.
Med kraftig stemme, lik en løve som brøler, ropte han. Da han hadde sluttet å rope, drønnet sju tordenbrak til svar.
4 Na rĩrĩa ngwa icio mũgwanja ciagambire, ndaarĩ hakuhĩ kwandĩka; no ngĩigua mũgambo kuuma igũrũ ũkiuga atĩrĩ, “Mohoro macio maario nĩ ngwa icio mũgwanja-rĩ, maige marĩ hitho, ndũkamaandĩke.”
Jeg ville skrive ned det de sju tordenbrakene ga til svar. Da hørte jeg en stemme fra himmelen si:”Bevar ordene som lød i tordenen for deg selv, ikke skriv dem ned!”
5 Nake mũraika ũcio ndonete arũgamĩte iria-inĩ na akarũgama thĩ nyũmũ agĩtambũrũkia guoko gwake kwa ũrĩo na igũrũ.
Engelen, som jeg hadde sett stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen.
6 Nake akĩĩhĩta na ũrĩa ũtũũraga muoyo nginya tene na tene, o we ũrĩa wombire igũrũ na indo ciothe iria irĩ kuo, na akĩũmba thĩ na indo ciothe iria irĩ kuo, o na akĩũmba iria na indo ciothe iria irĩ thĩinĩ warĩo, akiuga atĩrĩ, “Hatirĩ na ihinda rĩngĩ rĩa gweterera!” (aiōn g165)
Han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som finnes i den, jorden og alt som finnes på den, havet og alt som finnes i det. Han sa:”Tiden er ute. (aiōn g165)
7 No matukũ-inĩ marĩa mũraika wa mũgwanja agaakorwo akiriĩ kũhuha karumbeta gake-rĩ, hitho ya Ngai nĩĩkahingio, o ta ũrĩa eerire anabii arĩa ndungata ciake.
Når den sjuende engelen blåser i trompeten, da har Guds hemmelige plan blitt sluttført, helt i tråd med det glade budskap han bar fram gjennom sine tjenere og profeter.”
8 Ningĩ mũgambo ũrĩa ndaiguĩte uumĩte igũrũ ũkĩnjarĩria rĩngĩ, ũkĩnjĩĩra atĩrĩ: “Thiĩ, woe kabuku kau ga gĩkũnjo karĩa kahingũre kuuma guoko-inĩ kwa mũraika ũcio ũrũgamĩte akinyĩte iria, na agakinya thĩ nyũmũ.”
Så hørte jeg stemmen fra himmelen på nytt, som sa:”Gå til engelen som står på havet og på jorden. Ta den åpne skriftrullen ut av hånden hans.”
9 Nĩ ũndũ ũcio, ngĩthiĩ kũrĩ mũraika, na ngĩmũũria aahe kabuku kau ga gĩkũnjo. Nake akĩnjĩĩra atĩrĩ, “Koe, ũkarĩe. Gaakinya nda nĩgegũkũrũrĩra, no karĩ kanua gegũkorwo karĩ na mũrĩo ta ũũkĩ!”
Da gikk jeg bort til engelen og ba ham om å gi meg den lille skriftrullen. Han sa til meg:”Ja, ta den og spis den. Den skal svi i magen din, men så lenge du har den i munnen, vil den smake søt som honning.”
10 Ngĩkĩoya kabuku kau ga gĩkũnjo kuuma guoko-inĩ kwa mũraika ũcio, na niĩ ngĩkarĩa. Karĩ kanua kaarĩ na mũrĩo ta ũũkĩ, no ndarĩĩkia gũkarĩa, gakĩndũrĩra.
Da tok jeg skriftrullen ut av hånden hans og spiste den opp. Akkurat som han hadde sagt smakte den søtt i munnen, men da jeg hadde svelgd den, svidde den i magen.
11 Ngĩcooka ngĩĩrwo atĩrĩ, “No nginya ũrathe ũhoro rĩngĩ ũkoniĩ andũ aingĩ, na ndũrĩrĩ nyingĩ, na thiomi nyingĩ, o na athamaki aingĩ.”
Han sa til meg:”Enda en gang må du holde fram Guds budskap om det han planlegger å gjøre med land, folk, språk og makthavere.”
