Thaburi 137

1 Ngurumo-inĩ cia njũũĩ cia Babuloni nĩkuo twaikaraga thĩ tũkarĩra, twaririkana Zayuni.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Kũu mĩtĩ-inĩ ya mĩethia nĩkuo twacuuragia inanda ciitũ cia mũgeeto,

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 nĩgũkorwo tũrĩ kũu andũ arĩa maatũtahĩte nĩmatwĩraga tũmainĩre nyĩmbo, o acio atũnyariiri magatwĩra tũmainĩre nyĩmbo tũkenete, magatwĩra atĩrĩ, “Tũinĩrei rwĩmbo rũmwe rwa iria mwainaga mũrĩ Zayuni!”

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Tũngĩhota atĩa kũina nyĩmbo cia Jehova tũrĩ bũrũri wa ũgeni?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Ingĩkariganĩrwo nĩwe, Wee Jerusalemu-rĩ, guoko gwakwa kwa ũrĩo kũrokĩriganĩrwo nĩ ũũgĩ wakuo wa gwĩka maũndũ.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Rũrĩmĩ rwakwa rũronyiitana na karakara ingĩkaaga gũkũririkana, ingĩkaaga gũtua Jerusalemu gĩkeno gĩakwa kĩrĩa kĩnene.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Wee Jehova, ririkana ũrĩa andũ a Edomu meekire, mũthenya ũrĩa itũũra rĩa Jerusalemu rĩanyiitirwo. Maanĩrĩire, makiuga atĩrĩ, “Rĩmomorei, rĩmomorei o nginya mũthingi-inĩ warĩo!”

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Wee mwarĩ wa Babuloni, o wee ũtuĩrĩirwo kũniinwo, gũkena nĩ mũndũ ũrĩa ũgũgwĩka o ta ũguo ũtwĩkĩte:

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 gũkena nĩ mũndũ ũrĩa ũhuragia tũkenge twaku, agatũgũthithia ndwaro-inĩ cia mahiga.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.