Ayubu 9
1 Ningĩ Ayubu agĩcookia, akiuga atĩrĩ:
Da tok Job til orde og sa:
2 “Ti-itherũ nĩnjũũĩ ũhoro ũcio nĩ wa ma. No rĩrĩ, mũndũ angĩhota atĩa gũkorwo arĩ mũthingu mbere ya Mũrungu?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 O na korwo mũndũ enda gũkararania na Ngai-rĩ, ndangĩhota kũmũcookeria kĩũria o na kĩmwe harĩ ciũria ngiri.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Ũũgĩ wake nĩ mũingĩ mũno, na ũhoti wake nĩ mũnene. Nũũ wanaregana nake akĩgaacĩra?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 Eeheragia irĩma itekũmenya, na agacingʼaũrania nĩ kũrakara.
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 Athingithagia thĩ ĩkoima handũ hayo, na akainainia itugĩ ciayo.
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 Aathaga riũa rĩkaaga kũratha; nake agiragĩrĩria ũtheri wa njata.
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 Nĩwe watambũrũkirie igũrũ arĩ o wiki, na athiiaga agĩkinyangaga makũmbĩ ma iria.
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 Nĩwe Mũũmbi wa njata iria ciĩtagwo Nduba, na Karaũ, na Kĩrĩmĩra, o na ikundi cia njata cia mwena wa gũthini.
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 Nĩekaga magegania matangĩmenyeka, na akaringa ciama itangĩtarĩka.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Rĩrĩa aahĩtũkĩra harĩa ndĩ, ndingĩmuona; o na rĩrĩa aathiĩra harĩa ndĩ ndimenyaga.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Angĩgutha kĩndũ-rĩ, nũũ ũngĩhota kũmũgiria? Nũũ ũngĩmũũria atĩrĩ, ‘Nĩ atĩa ũreka?’
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Ngai ndahingagĩrĩria marakara make; o na arĩa maateithagĩrĩria Rahabu nĩmamũinamagĩrĩra.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 “Niĩ-rĩ, ndaakĩhota atĩa kũmũkararia? Ingĩruta kũ ciugo cia kũmũcookeria?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 O na korwo ndihĩtĩtie-rĩ, ndingĩhota kũmũcookeria ũndũ; ũrĩa ingĩĩka no gũthaitha ingĩthaitha Mũnjiirithia anjiguĩre tha.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 O na ingĩamwĩtire nake anjĩtĩke-rĩ, ndingĩĩtĩkia nĩangĩathikĩrĩirie.
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 We angĩamemendire na kĩhuhũkanio, na aingĩhie ironda ciakwa hatarĩ gĩtũmi.
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 Ndarekaga njookererwo nĩ mĩhũmũ, no nĩahatagĩrĩria na mathĩĩna.
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Korwo no ũhoro wa hinya-rĩ, we arĩ hinya mũno! Na korwo no ũhoro wa ciira wa kĩhooto-rĩ, nũũ ũngĩmwĩta?
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 O na korwo ndiahĩtĩtie-rĩ, kanua gakwa no kandue mũhĩtia; korwo ndiarĩ na ũcuuke-rĩ, nĩkangĩanduire mũhĩtia.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 “O na gũtuĩka ndirĩ na ũcuuke-rĩ, ndikwĩrĩrĩra; muoyo wakwa nĩndĩwagĩire kĩene.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Ũhoro no ũrĩa ũmwe; nĩkĩo ndĩroiga atĩrĩ, ‘Aniinaga arĩa matarĩ ũcuuke o na akaniina arĩa aaganu.’
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Hĩndĩ ĩrĩa ihũũra rĩarehe gĩkuũ kĩa narua, nĩathekagĩrĩra kũũrwo nĩ hinya kwa arĩa matarĩ na mahĩtia.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Hĩndĩ ĩrĩa bũrũri wagĩa moko-inĩ ma andũ aaganu, nĩahingaga aciirithania maitho. Akorwo ti we-rĩ, nũũ wĩkaga ũguo?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 “Matukũ makwa marahanyũka gũkĩra mũkinyia-ũhoro; mombũkaga matarĩ na gĩkeno o na kĩnini.
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 Mahĩtũkaga na ihenya mũno ta tũtarũ twa irura, kana ta nderi igũcuuhũkĩra kĩndũ gĩa kũrĩa.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Ingiuga atĩrĩ, ‘Nĩngũriganĩrwo nĩ mateta makwa, nĩngũtiga gũtukia gĩthiithi, ngene,’
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 no ngeetigĩra mĩnyamaro yakwa yothe, nĩgũkorwo nĩnjũũĩ ndũkandua atĩ ndiĩhĩtie.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Kuona atĩ nĩndĩkĩtie gũtuuo mũhĩtia-rĩ, nĩ kĩĩ gĩgũtũma ndĩĩnogie tũhũ?
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 O na ingĩĩthamba na thabuni, na ndĩĩthambe moko na igata-rĩ,
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 no ũndikirie irima rĩa gĩcoro nĩgeetha o na nguo ciakwa iithũũre.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 “We ti mũndũ ta niĩ atĩ nĩguo ndĩmũcookerie, nĩguo tũngʼethanĩre igooti-inĩ.
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 Naarĩ korwo nĩ harĩ mũndũ ũngĩtũiguithania, atũigĩrĩre guoko gwake ithuĩ eerĩ,
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 mũndũ wa kũnjehereria rũthanju rwa Ngai, nĩgeetha ndigacooke kũmakio nĩ itebeebania rĩake.
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Hĩndĩ ĩyo nĩingĩacooka kwaragia itekũmwĩtigĩra, no ũrĩa ndariĩ rĩu-rĩ, ndingĩhota.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
