Ayubu 20
1 Nake Zofaru ũrĩa Mũnaamathi agĩcookia atĩrĩ:
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 “Meciiria makwa nĩ mathĩĩnĩku, na nĩkĩo ngũcookia, nĩ ũndũ nĩndangĩkĩte mũno.
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 Ndĩraigua irũithia rĩa kũnjonorithia, naguo ũmenyo wakwa nĩũranjĩkĩra hinya wa gũcookia.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 “Ti-itherũ nĩũũĩ ũrĩa gũtũire kuuma tene rĩrĩa mũndũ aigirwo gũkũ thĩ ĩno,
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 atĩ kũrũũhia kwa arĩa aaganu no gwa kahinda, o nakĩo gĩkeno kĩa andũ arĩa matooĩ Ngai no gĩa kahinda kanini.
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 O na gũtuĩka mwĩtĩĩo wake nĩ ũkinyaga o igũrũ, naguo mũtwe wake ũkahutia matu-rĩ,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 agaathira nginya tene o ta mai make mwene; arĩa manamuona mooragie atĩrĩ, ‘Kaĩ aathiire kũ?’
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Airagĩria ta kĩroto, akaaga kuoneka rĩngĩ, akaingatwo ta kĩoneki kĩa ũtukũ.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Riitho rĩrĩa rĩamuonaga rĩtikamuona rĩngĩ; harĩa aaikaraga hatikamuona rĩngĩ.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Ciana ciake ikaageragia kwĩiguithania na athĩĩni; moko make mwene no nginya magaacookia ũtonga wake kũrĩa aaũrutire.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Hinya wa wĩthĩ ũrĩa ũiyũrĩte mahĩndĩ-inĩ make ũgaakoma hamwe nake rũkũngũ-inĩ.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 “O na gũtuĩka ũũru ũrĩ mũrĩo ũrĩ kanua gake, na nĩaũhithaga rungu rwa rũrĩmĩ rwake,
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 o na gũtuĩka ndangĩhota kũũrekia na aũigaga kanua gake-rĩ,
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 irio ciake nĩikarũra irĩ nda yake; igaatuĩka ũrũrũ wa nduĩra thĩinĩ wake.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Nĩagatahĩka ũtonga ũrĩa ameretie; Mũrungu nĩagatũma aũtahĩke.
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Nĩakoonga thumu wa nyoka; magego ma nyoka nĩmo makaamũũraga.
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Ndagakenera tũrũũĩ, njũũĩ iria ithereraga ũũkĩ na ngorono.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Kĩndũ kĩrĩa anogeire no nginya agagĩcookia atakĩrĩte; ndagakenera uumithio wa wonjoria wake.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 Nĩgũkorwo nĩahinyĩrĩirie athĩĩni, akamatiga matarĩ na kĩndũ; nĩatunyanĩte nyũmba iria ataakire.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 “Ti-itherũ merirĩria make matingĩthira; ndangĩĩhonokia na indo iria eigĩire.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Gũtirĩ kĩndũ atigĩirio gĩa kũrĩa; ũtonga wake ndũgatũũra.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 Hĩndĩ ĩrĩa aiganĩire nĩ ũndũ wa kũingĩhia indo, mĩnyamaro nĩĩkamũnyiita; ũkĩa nĩũkamũkora na nditi nene.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 Hĩndĩ ĩrĩa aiyũrĩtie nda yake-rĩ, nĩguo Ngai akaarekereria marakara make mahiũ mamũkore na amuurĩrie mahũũra make.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 O na angĩũrĩra indo cia mbaara cia kĩgera, akaarathwo na mũguĩ wa gĩcango.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Aũcomoraga kuuma ngʼongʼo wake, mũtheece ũcio mũkengu akaũcomora kuuma ini-inĩ rĩake. Imakania nĩikamũkorerera;
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 nduma nene nĩyetereire igĩĩna ciake. Mwaki ũtarĩ mũhurutĩre nĩũkamũcina, na ũniine kĩrĩa gĩtigaire thĩinĩ wa hema yake.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Igũrũ nĩrĩkaguũria wĩhia wake; thĩ nayo nĩĩkarahũka ĩmũũkĩrĩre.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Kĩguũ nĩgĩgathereria nyũmba yake, indo cia nyũmba yake ithererio nĩ kĩguũ mũthenya ũcio wa mangʼũrĩ ma Ngai.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Ũcio nĩguo ũndũ ũrĩa Ngai agayagĩra arĩa aaganu, igai rĩrĩa maathĩrĩirwo nĩ Mũrungu.”
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
