Ayubu 17
1 Roho wakwa nĩmũthuthĩku, matukũ makwa nĩmathirĩte, mbĩrĩra nĩyo ĩnjetereire.
Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
2 Ti-itherũ thiũrũrũkĩirio nĩ andũ a kũũnyũrũria; maitho makwa no nginya meerorere rũmena rwao.
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
3 “Wee Ngai-rĩ, ta kĩĩhe kĩndũ gĩa kũrũgamĩrĩra thiirĩ wakwa kĩrĩa ũretia, tondũ-rĩ, nũũ ũngĩ ũngĩĩtĩkĩra kũruta kĩndũ gĩake kĩĩndũgamĩrĩre?
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?
4 Wee nĩwaagithĩtie meciiria mao ũmenyo; nĩ ũndũ ũcio ndũngĩmetĩkĩria mahootane.
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
5 Mũndũ angĩkaana arata ake nĩ ũndũ wa kĩheo-rĩ, maitho ma ciana ciake nĩmakoora.
Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.
6 “Ngai nĩanduĩte mũndũ wa kuunwo thimo nĩ andũ othe, nduĩkĩte mũndũ wa gũtuagĩrwo mata ũthiũ nĩ andũ.
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
7 Maitho makwa nĩ maroora nĩ gwĩthikĩra; ciĩga ciakwa ciothe ihũthĩte o ta kĩĩruru.
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
8 Andũ arĩa arũngĩrĩru nĩmagegetio nĩ ũhoro ũcio; andũ arĩa matarĩ na ũũru mekĩte nĩmarahũkĩte mokĩrĩre andũ arĩa matooĩ Ngai.
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
9 O na kũrĩ ũguo-rĩ, arĩa athingu nĩmarĩrũmagia njĩra ciao, nao arĩa marĩ moko matheru nĩmarĩongagĩrĩrwo hinya.
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
10 “No rĩrĩ, ta gĩũkei inyuothe, geriai o rĩngĩ! Niĩ ndirĩ ndĩrona mũndũ mũũgĩ gatagatĩ kanyu.
Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
11 Matukũ makwa nĩ mathiru, mĩbango yakwa nĩmĩharaganie, o na merirĩria ma ngoro yakwa.
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
12 Andũ aya magarũraga ũtukũ makaũtua mũthenya; nduma yamakinyĩrĩra moigaga atĩrĩ, ‘Ũtheri ũrĩ o hakuhĩ.’
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
13 Angĩkorwo mũciĩ ũrĩa njĩrĩgĩrĩire no mbĩrĩra, angĩkorwo ingĩara ũrĩrĩ wakwa o nduma-inĩ-rĩ, (Sheol h7585)
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, (Sheol h7585)
14 angĩkorwo no njĩĩre ũhoro wa kũbutha atĩrĩ, ‘Wee nĩwe baba,’ na njĩĩre kĩgunyũ atĩrĩ, ‘Wee nĩwe maitũ’ kana ‘Nĩwe mwarĩ wa maitũ-rĩ’,
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15 mwĩhoko wakwa ũkĩrĩ kũ? Nũũ ũngĩnyonera mwĩhoko?
hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
