Isaia 58

1 “Atĩrĩrĩ, anĩrĩra mũno, na ndũgakire. Anĩrĩra na mũgambo mũnene o taarĩ karumbeta karagamba. Uumbũrĩre andũ akwa ũhoro wa ũremi wao, o na andũ a nyũmba ya Jakubu ũmoimbũrĩre mehia mao.

Rop av strupen, spar ikke! Opløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder!

2 Nĩgũkorwo manjaragia mũthenya o mũthenya; makonekaga ta mangĩenda mũno kũmenya njĩra ciakwa, ta marĩ rũrĩrĩ rwĩkaga ũrĩa kwagĩrĩire, na rũtatirikĩte maathani ma Ngai waruo. Mendaga ndĩmatuagĩre ciira wa kĩhooto, na makoneka makĩenda mũno Ngai amakuhĩrĩrie.

Mig spør de dag for dag, og å få vite mine veier krever de; likesom de var et folk som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lov, krever de av mig rettferdige dommer; de vil at Gud skal komme nær til dem.

3 Moragia atĩrĩ, ‘Nĩ kĩĩ gĩtũmĩte twĩhinge kũrĩa irio, nawe ũkaaga kuona? Nĩ kĩĩ gĩtũmĩte twĩnyiihie, nawe ũkaaga kũrũmbũiya ũhoro ũcio?’ “No rĩrĩ, mũthenya wanyu wa kwĩhinga kũrĩa irio mwĩkaga o ũrĩa mũkwenda, na aruti othe anyu a wĩra mũkamahinyĩrĩria.

Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det? - Se, på den dag I faster, gjør I eders gjerning, og alle eders arbeidere plager I.

4 Kwĩhinga kũrĩa irio kwanyu kũrĩĩkagĩrĩria na ngũĩ na njũgitano, na mũkahũũrana na ngundi ta andũ aaganu. Kwĩhinga kũrĩa irio kwanyu kwa matukũ maya gũtingĩtũma mĩgambo yanyu ĩiguo kũu igũrũ.

Se, for å kives og strides faster I, og for å slå med ugudelighets neve; I faster ikke nu således at eders røst kan høres i det høie.

5 Kwĩhinga kũrĩa irio kwa mũthemba ũcio wa mũndũ kwĩnyiihia mũthenya o ũmwe tu-rĩ, nĩkuo niĩ thuurĩte? Kwĩhinga no kũinamia mũtwe ta ithanjĩ, na gũkomera nguo ya ikũnia, o na mũhu? Kũu nĩkuo mwĩtaga kwĩhinga kũrĩa irio, na mũkawĩta mũthenya wa gwĩtĩkĩrĩka nĩ Jehova?

Er dette den faste jeg finner behag i, en dag da et menneske plager sin sjel? At en bøier sitt hode som et siv og reder sin seng i sekk og aske - kaller du det en faste og en dag som behager Herren?

6 “Githĩ mũthemba ũrĩa thuurĩte wa kwĩhinga kũrĩa irio ti ũyũ: kuohora arĩa moohetwo na njĩra ĩtarĩ ya kĩhooto, na kuohoraga mĩkwa ya icooki rĩa ngingo, na kũrekereria arĩa mahinyĩrĩirio, o na kuunanga macooki mothe ma ngingo?

Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?

7 Githĩ ti kũgayanaga irio ciaku na andũ arĩa ahũtu, na ũrehage athĩĩni arĩa matarĩ ũikaro gwaku mũciĩ, na rĩrĩa wona mũndũ arĩ njaga ũkamũhumba nguo, na ndũkanahutatĩre andũ arĩa mũrĩ a mũthiimo ũmwe nao?

Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da klær ham og ikke drar dig bort fra den som er ditt eget kjød?

8 Hĩndĩ ĩyo ũtheri waku nĩũgaathera o ta ũrĩa gũtherũrũkaga rũciinĩ, nakuo kũhonio gwaku nĩgũkooneka o narua; ningĩ ũthingu waku nĩũgagũtongoria, naguo riiri wa Jehova ũkuume thuutha, ũkũgitĩre.

Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din lægedom snart spire frem; din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog.

9 Ningĩ hĩndĩ ĩyo nĩũgeetana, nake Jehova nĩagagwĩtĩka; nĩũgakaya ũteithio, nake nĩakoiga atĩrĩ: Ĩĩ niĩ ũyũ haha. “Ũngĩeheria icooki rĩa kũhinyanĩrĩria, na weherie kĩara kĩrĩa worotanaga nakĩo, na ndeto cia rũmena-rĩ,

Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt

10 ningĩ ũngĩĩrutĩra kũhũũnia andũ arĩa ahũtu, nao arĩa ahinyĩrĩrie ũmahingĩrie maũndũ marĩa mamabatairie, hĩndĩ ĩyo ũtheri waku nĩũgaathera kũu nduma-inĩ, naguo ũtukũ waku ũgaatuĩka o ta mũthenya barigici.

og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys oprinne i mørket, og din natt bli som middagen.

11 Jehova nĩarĩgũtoongoragia hĩndĩ ciothe, na nĩarĩkũhingagĩria mabataro maku ũrĩ bũrũri-inĩ mũũmũ, o na mahĩndĩ maku amekagĩre hinya. Ũkahaana ta mũgũnda unithĩirio maaĩ, ũtuĩke ta gĩthima kĩrĩa gĩtahũaga.

Og Herren skal lede dig all tid og mette dig midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke, og du skal bli som en vannrik have, som et kildevell der vannet aldri slipper op.

12 Andũ aku nĩo magaacookereria kũrĩa kwaanangĩtwo o tene, na maakĩrĩre mĩthingi ĩrĩa ya tene mũno; nawe ũgeetagwo Mũcookereria wa Thingo iria Momoku, na wĩtagwo Mũcookereria wa Njĩra cia Itũũro.

Og sønner av dig skal bygge op igjen ruinene fra gammel tid; grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise, og de skal kalle dig murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet.

13 “Ũngĩgirĩrĩria magũrũ maku gũthũkia mũthenya wa Thabatũ, na wage gwĩka maũndũ maku we mwene mũthenya ũcio wakwa ũrĩa mwamũre, nayo Thabatũ ĩyo ũmĩtue mũthenya wa gĩkeno, na mũthenya ũcio mwamũre wa Jehova ũũtue wa gũtĩĩo-rĩ, na ũngĩũtĩĩa na kwaga kũrũmĩrĩra njĩra ciaku, na kwaga gwĩka maũndũ maku we mwene, o na kana kwaria ndeto cia tũhũ-rĩ,

Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk -

14 hĩndĩ ĩyo nĩũgakena nĩ ũndũ wa Jehova, na nĩngatũma ũtũũgĩrio mũno gũkũ thĩ, na ngũheage igai rĩa thoguo Jakubu, ũrĩrĩĩage.” Nĩgũkorwo nĩ kanua ka Jehova kaarĩtie ũhoro ũcio.

da skal du glede dig i Herren, og jeg vil la dig fare frem over landets høider og la dig nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt.