< Psalm 137 >

1 An den Strömen Babels saßen wir und weinten, wenn wir Zions gedachten.
Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.
2 An den Weiden, die dort sind, hängten wir unsre Harfen auf.
På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.
3 Denn die uns daselbst gefangen hielten, forderten Lieder von uns, und unsre Peiniger, daß wir fröhlich seien: «Singet uns eines von den Zionsliedern!»
For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»
4 Wie sollten wir des HERRN Lied singen auf fremdem Boden?
Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?
5 Vergesse ich deiner, Jerusalem, so verdorre meine Rechte!
Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!
6 Meine Zunge müsse an meinem Gaumen kleben, wenn ich deiner nicht gedenke, wenn ich Jerusalem nicht über meine höchste Freude setze!
Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.
7 Gedenke, HERR, den Kindern Edoms den Tag Jerusalems, wie sie sprachen: «Zerstöret, zerstöret sie bis auf den Grund!»
Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»
8 Tochter Babel, du Verwüsterin! Wohl dem, der dir vergilt, was du uns angetan!
Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!
9 Wohl dem, der deine Kindlein nimmt und sie zerschmettert am Felsgestein!
Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

< Psalm 137 >