Kitetidayta Ootho 22
1 “Ta ishato, ta aawato ta bolla wordo wothidayssas ta intes immiza maliththe siyite!”
Han sa:”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.”
2 Izi Isra7eele nayta qaalara hasa7ishin siyidi kasepe asay coou gides; Phawulossaykka hasao gujjidi hizzgides.
Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille.
3 “Tani kilqqiya garssan diza Xerssese kaataman yeelettida Ayhuda asa; Ta dicciday gidikko haanno yerussalamenkko; Ta nu aawata woga ubbaa Gammalyyaleppe lo7etha tamaaradissene inte hachchi ooththizayssatho Xoossas suure wozinape ooththashe deyadis.
Han fortsatte:”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre.
4 Hayssa ha oggeza kaalliza asata wursia wodhdhana gakkanaas Godaaththiza asakkoshin; maccatane addista qachcha qachcha qachcho keeth yeedizadekoshin.
Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel.
5 Haysi wuri tumu gididayssa qeessista halaqqatine dere cimmatkka wuri tas markkatana; haray attoshin Damasqqon diza ammaniza asa qachch Yerusalame ehada qaxxayssanas Damasqqon dizaytas xaahaaththaetida debbidabe qeeseta halaqatappenne dere cimmatappe ekkadis” gides.
Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.
6 Tani damasqqo bishinine kaatama gelana matishin seeta gallas ta qoppontta dishin salope wolqama poo7oy tana yuuy adhdhi poo7ides.
Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen.
7 He wode tani biita bolla kunddada Sawulle! Sawulle! ne tana aazas gooddazi? giza qaala siyadis.
Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa:’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’
8 Takka (Godo ne oonne?) gadiis; Izikka (ta neni gooddiza naazerete Yesussakko) gides.
Jeg spurte da:’Hvem er du, herre?’ og han svarte:’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’
9 Tanara isfe diza asati poo7oza beeyida attin izi tanara hasaishin qaala siyabeyitena.
De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg.
10 Takka (Godo ta ayy ooso? Gadis; Godaykka (denddada Damasqqo ba, ne ooththanayssa isti nees hen yootana) gides.
Jeg spurte da:’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte:’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’
11 Poo7oza xolliqqetetha daroope dendidayssan ta xeelanas dandda7abeykke; tanara diza asati ta kushe oykki gochchidi tana Damasqqo gaththida.
Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.
12 hananiya geetettiza issadey hen dees; Hananiyay Damasqqon diza Ayhudata achchan daroo gallatetidadenne wogga bonchiza asa.
I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus.
13 Izi ta achch shiiq eqqidi (ta isha sawulle ne ayfey qassekka xeello) gides; Herakka ta ayfey iza xeelladis.
Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa:’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.
14 Izikka tana hizzgides (nu aawantta xoossay ne iza sheene errana mala iza xiilloza ne beeyana malane izi gizayssa ne siyana mala nena kasseti doorides.
Så sa han til meg:’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige og høre stemmen hans.
15 Izi hessa ooththiday ne beeyidayssane siydayssa asa wurso sinththan izas ne markkatanaskko.
Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt.
16 Histtin ha7i aazas gamm7azi denddada iza sunththu xeeyigada xammaqista, ne nagarapekka meccista.)
Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’
17 Hessafe guye ta Yerusalame simmada Xoossa keeththan wossishin ajjutay tas beettides.
Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn.
18 Godaykka tas qonccidi “ne ta gish immana markkateth istti ekkontta gish ne gammi7ontta dashe Yerussalamepe ellela keeza!” gides.
Jeg så Herren Jesus som sa til meg:’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’
19 Takka izas hizzgadis “Godo ta Ayhudata wossa keethati dizaso ba baada nena ammanizayta wursia qachchada istta bukkidayssa ba baggara isttikka erretes.
’Men, Herre’, innvendte jeg,’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge har fengslet og pisket dem som trodde på deg.
20 Ne gish markkatiza Isxxifanose asay wodhdhiza wode takka he wohdhiza asata achchan eqqada istti wodhdhizayssa takka dosadissenne wodhdhizayta mayookka nagadis.
Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’
21 Godaykka (Hahoon diza Ayhude gironta asakko ta nena kittiza gish denddada ba) gides.”
Herren Jesus sa til meg:’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’”
22 Asay hinno gakkanaas Phawulossa hasa7a wozinappe loo7ethi siyishe aggidi ba qaala dhoqqu histtidi “hayssa mala asi nu biitafe dhayo, hayssa mala asi nu biitan shemppora danas bessena” gishshe wassides.
Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope:”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!”
23 Asay wassishe ba mayoo qarri qarri wuxxishene biita puude salo dharccides.
Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften.
24 Ola asa azazizaysi hessa beeyidi Phawulossa wotadarati dizaso gellithana mala azazides; Deereykka iza bolla aazas hessa mala wassizakko errana mala iza garafidi paxxisana mala azazides.
Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.
25 Gido attin dafon waxxi qachchidi iza garahaaththaana gigeetishin Phawulossay ba achchan eqqida issi xeetu wotadarata hallaqas “Rome as gidazade pirday bayinida garehaaththaanas intes fiiqadey dize?” gides.
Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der:”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?”
26 Xeetu wotadarata hallaqay hessa siyida mala gede halaqata azazizayssakko biidi “ay ooththana gaaz? haysi addezi Rome asakko” gides.
Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa:”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!”
27 Hessa gish halaqata azazizayssi Phawulossako shiiqidi “ane taas yoota, ne Rome ase?” gides; Izikka “Ee ta Rome asa” gides.
Da gikk kommandanten til Paulus og spurte:”Er det sant at du er romersk borger?””Ja”, svarte Paulus,”det er jeg.”
28 Azazizayssikka “ta Rome asa gidanas daroo mishshe qanxxada shaammadis” giin Phawulossay “tani gidiko Romen yeellistadis” gides.
”Det er jeg også”, mumlet kommandanten,”og det kostet meg veldig mange penger!””Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.
29 Hessa gish iza marimaranas gigettida asati herakka iza achchafe hakkida; azazizayssikka izi Rome as sanththalatan qachchidayssa yuushsh qoppidi babbides.
Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.
30 Wonttetha gallas azazizayssi Ayudati Phawulossa motiza ayfe yooy azakone erranas koyides; qessista hallaqatine Ayhudata shengeo dulata asay wuri issadeykka attontta kumeth shiiqana mala azazides; Phawulossakka qashoppe birshidi shiiqida asa sinthth shishshi esides.
Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.
