< Job 39 >

1 Sais-tu l'époque où met bas le chamois? Et présides-tu à la délivrance des biches?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Comptes-tu les mois que dure le temps de leur portée, et connais-tu l'époque où elles faonnent?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 Elles se baissent, laissent leurs petits naître, et secouent leurs douleurs;
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 leurs petits deviennent forts, grandissent en plein air; ils partent, et ne reviennent plus à elles.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Qui est-ce qui a mis l'onagre en liberté, et lâché les liens de l'âne sauvage,
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 auquel je donnai le désert pour logis, et la plaine salée pour habitation?
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 Il se rit de la rumeur des villes, et les cris du meneur ne frappent pas son oreille.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 Ce qu'il attrape sur les montagnes est sa pâture, et il est en quête de tous les brins d'herbe.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Le buffle consent-il à te servir? Ou passe-t-il la nuit à côté de ta crèche?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Attaches-tu par une corde le buffle au sillon? Ou herse-t-il les guérêts à ta suite?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Te fies-tu en lui, parce que grande est sa force? Et t'en remets-tu à lui de ton labour?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Comptes-tu qu'il fasse rentrer les récoltes, et les entasse sur ton aire?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 L'autruche bat joyeusement de l'aile: serait-ce la plume et le duvet du volatile aimant?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Non! elle abandonne ses œufs à la terre, et les laisse chauffer dans le sable;
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 et elle oublie qu'un pied peut les fouler, et une bête des champs les écraser! Elle est dure pour sa famille,
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 qui lui devient étrangère; elle a pondu en vain, et n'en est point émue;
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 car Dieu lui fait oublier d'être sage, et ne lui donne point part à la prudence.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Quand elle se lève, et prend son essor, elle se rit du cheval et de son cavalier.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Est-ce toi qui dotes le cheval de la bravoure, et revêts son col d'un crin frémissant?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Le fais-tu bondir, comme la sauterelle? Son souffle avec noblesse résonne dans ses naseaux, et il inspire l'effroi.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 Il fouit le sol, et s'applaudit de sa force; il s'avance au devant des armes,
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 il se rit de la peur, et ne tremble pas, et il ne recule point en face de l'épée.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Sur lui retentit le carquois, la lance étincelante et le javelot.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 De son pas il dévore le terrain qui s'émeut et tremble; il ne se contient plus au son de la trompette;
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 à l'ouïe de la trompette il dit: En avant! De loin il pressent la bataille, la clameur des chefs, et le cri de guerre.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Est-ce par un effet de ton intelligence que l'épervier prend son vol, et déployant ses ailes gagne le Midi?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Est-ce à ton ordre que l'aigle s'élève, et va placer son aire sur les hauteurs?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 Il habite les rochers, et se loge sur les cîmes des rochers, le sommet des montagnes;
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 de là il épie sa proie, et ses yeux voient au loin,
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 et ses petits sucent le sang, et, là où sont des cadavres, il se trouve.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»

< Job 39 >