< Ecclésiaste 1 >

1 Paroles de l'Ecclésiaste, fils de David, qui régnait à Jérusalem.
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Vanité des vanités, dit l'Ecclésiaste, vanité des vanités! tout est vanité.
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 Que reste-t-il à l'homme de tout le labeur: dont il se travaille sous le soleil?
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 Une génération s'en va, et une génération vient, et la terre est éternellement là.
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 Et le soleil se lève, et le soleil se couche et se hâte vers son gîte, d'où il se lève [encore].
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 Le vent souffle au sud, et tourne au nord; il va tournant, tournant, et le vent refait ses mêmes tours.
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 Toutes les rivières se rendent à la mer, et la mer ne se remplit pas; les rivières répètent leur cours vers les lieux où elles coulent.
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 Tout dire lasse, et nul homme ne saurait l'énoncer; l'œil ne regarde jamais à être rassasié, et l'oreille n'écoute jamais à être remplie.
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Ce qui a été, c'est ce qui sera; et ce qui s'est fait, c'est ce qui se fera, et il n'y a rien de nouveau sous le soleil.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Il est telle chose dont on dit: « Eh! voyez! c'est nouveau! » Elle fut déjà dans les siècles qui nous ont précédés:
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 le souvenir du passé ne reste pas; et les choses de l'avenir qui seront, ne resteront pas davantage dans le souvenir des hommes à venir.
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 Moi, l'Ecclésiaste, je fus Roi d'Israël à Jérusalem.
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 Et j'appliquai mon cœur à faire avec sagesse la recherche l'investigation de tout ce qui se fait sous le ciel. C'est là une tâche ingrate que Dieu a imposée aux enfants des hommes pour qu'ils s'y exercent. –
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 Je vis tous les actes qui se font sous le soleil; et voici, le tout est vanité et effort stérile.
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 Ce qui est de travers ne peut se redresser, et les lacunes ne peuvent se compter.
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 Je disais en mon cœur: Voici, j'ai acquis une sagesse plus grande et plus étendue que tous mes prédécesseurs à Jérusalem, et mon cœur a vu beaucoup de sagesse et de science.
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 Mais ayant appliqué mon cœur à discerner ce qui est sagesse, et à discerner ce qui est folie, je reconnus que cela aussi est un effort stérile.
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 Car beaucoup de sagesse est accompagné de beaucoup de mécontentement, et qui augmente sa science, augmente ses peines.
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

< Ecclésiaste 1 >