< Lamentations 3 >
1 [Aleph.] Je suis l’homme qui ai vu l’affliction par la verge de sa fureur.
Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Il m’a conduit et amené dans les ténèbres, et non dans la lumière.
Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Certes il s’est tourné contre moi, il a tous les jours tourné sa main [contre moi].
Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 [Beth.] Il a fait vieillir ma chair et ma peau, il a brisé mes os.
Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 Il a bâti contre moi, et m’a environné de fiel et de travail.
Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 Il m’a fait tenir dans des lieux ténébreux, comme ceux qui sont morts dès longtemps.
På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 [Guimel.] Il a fait une cloison autour de moi, afin que je ne sorte point; il a appesanti mes fers.
Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Même quand je crie et que j’élève ma voix, il rejette ma requête.
Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 Il a fait un mur de pierres de taille [pour fermer] mes chemins, il a renversé mes sentiers.
Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 [Daleth.] Ce m’est un ours qui est aux embûches, et un lion qui se tient dans un lieu caché.
En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 Il a détourné mes chemins, et m’a mis en pièces, il m’a rendu désolé.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 Il a tendu son arc, et m’a mis comme une butte pour la flèche.
Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 [He.] Il a fait entrer dans mes reins les flèches dont son carquois est plein.
Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 J’ai été en risée à tous les peuples, et leur chanson, tout le jour.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 Il m’a rassasié d’amertume, il m’a enivré d’absinthe.
Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 [Vau.] Il m’a cassé les dents avec du gravier, il m’a couvert de cendre;
Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 Tellement que la paix s’est éloignée de mon âme; j’ai oublié ce que c’est que d’être à son aise.
Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 Et j’ai dit: ma force est perdue, et mon espérance aussi que j’avais en l’Eternel.
og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 [Zajin.] Souviens-toi de mon affliction, et de mon pauvre état, qui n’est qu’absinthe et que fiel.
Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Mon âme s’[en] souvient sans cesse, et elle est abattue au dedans de moi.
Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 [Mais] je rappellerai ceci en mon cœur, [et] c’est pourquoi j’aurai espérance;
Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 [Heth.] Ce sont les gratuités de l’Eternel que nous n’avons point été consumés, parce que ses compassions ne sont point taries.
Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 Elles se renouvellent chaque matin; [c’est] une chose grande que ta fidélité.
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 L’Eternel est ma portion, dit mon âme, c’est pourquoi j’aurai espérance en lui.
Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 [Teth.] L’Eternel est bon à ceux qui s’attendent à lui, [et] à l’âme qui le recherche.
Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 C’est une chose bonne qu’on attende, même en se tenant en repos, la délivrance de l’Eternel.
Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 C’est une chose bonne à l’homme de porter le joug en sa jeunesse.
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 [Jod.] Il est assis solitaire et se tient tranquille, parce qu’on l’a chargé sur lui.
at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
29 Il met sa bouche dans la poussière, si peut-être il y aura quelque espérance.
at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 Il présente la joue à celui qui le frappe; il est accablé d’opprobre.
at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 [Caph.] Car le Seigneur ne rejette point à toujours.
For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 Mais s’il afflige quelqu’un, il en a aussi compassion selon la grandeur de ses gratuités.
men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 Car ce n’est pas volontiers qu’il afflige et contriste les fils des hommes.
for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 [Lamed.] Lorsqu’on foule sous ses pieds tous les prisonniers du monde;
Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 Lorsqu’on pervertit le droit de quelqu’un en la présence du Très-haut;
bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 Lorsqu’on fait tort à quelqu’un dans son procès, le Seigneur ne le voit-il point?
eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 [Mem.] Qui est-ce qui dit que cela a été fait, [et] que le Seigneur ne l’[a] point commandé?
Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Les maux, et les biens ne procèdent-ils point de l’ordre du Très-haut?
Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Pourquoi se dépiterait l’homme vivant, l’homme, [dis-je], à cause de ses péchés?
Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 [Nun.] Recherchons nos voies, et [les] sondons, et retournons jusqu’à l’Eternel.
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 Levons nos cœurs et nos mains au [Dieu] Fort qui est aux cieux, [en disant]:
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 Nous avons péché, nous avons été rebelles, tu n’as point pardonné.
Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 [Samech.] Tu nous as couverts de [ta] colère, et nous as poursuivis, tu as tué, tu n’as point épargné.
Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Tu t’es couvert d’une nuée, afin que la requête ne passât point.
Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Tu nous as fait être la raclure et le rebut au milieu des peuples.
Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 [Pe.] Tous nos ennemis ont ouvert leur bouche sur nous.
De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 La frayeur et la fosse, le dégât et la calamité nous sont arrivés.
Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 Mon œil s’est fondu en ruisseaux d’eaux à cause de la plaie de la fille de mon peuple.
Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 [Hajin.] Mon œil verse des larmes, et ne cesse point, parce qu’il n’y a aucun relâche.
Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 Jusques à ce que l’Eternel regarde et voie des cieux.
før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 Mon œil afflige mon âme à cause de toutes les filles de ma ville.
Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 [Tsadi.] Ceux qui me sont ennemis sans cause m’ont poursuivi à outrance, comme on chasse après l’oiseau.
Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 Ils ont enserré ma vie dans une fosse, et ont roulé une pierre sur moi.
De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Les eaux ont regorgé par-dessus ma tête; je disais: je suis retranché.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 [Koph.] J’ai invoqué ton Nom, ô Eternel! d’une des plus basses fosses.
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Tu as ouï ma voix, ne ferme point ton oreille, afin que je n’expire point à force de crier.
Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Tu t’es approché au jour que je t’ai invoqué, et tu as dit: ne crains rien.
Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 [Resch.] Ô Seigneur! tu as plaidé la cause de mon âme; et tu as garanti ma vie.
Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 Tu as vu, ô Eternel! le tort qu’on me fait, fais-moi droit.
Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Tu as vu toutes les vengeances dont ils ont usé, et toutes leurs machinations contre moi.
Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 [Scin.] Tu as ouï, ô Eternel! leur opprobe et toutes leurs machinations contre moi.
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 Les discours de ceux qui s’élèvent contre moi, et leur dessein qu’ils ont contre moi tout le long du jour.
mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Considère quand ils s’asseyent, et quand ils se lèvent, [car] je suis leur chanson.
Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 [Thau.] Rends-leur la pareille, ô Eternel! selon l’ouvrage de leurs mains.
Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Donne-leur un tel ennui qu’il leur couvre le cœur; donne-leur ta malédiction.
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Poursuis-les en ta colère, et les efface de dessous les cieux de l’Eternel.
Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.