< Job 6 >

1 Mais Job répondit, et dit:
Da tok Job til orde og sa:
2 Plût à Dieu que mon indignation fût bien pesée, et qu'on mît ensemble dans une balance ma calamité!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Car elle serait plus pesante que le sable de la mer; c'est pourquoi mes paroles sont englouties.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 Parce que les flèches du Tout-puissant sont au dedans de moi; mon esprit en suce le venin; les frayeurs de Dieu se dressent en bataille contre moi.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 L'âne sauvage braira-t-il après l'herbe, et le bœuf mugira-t-il après son fourrage?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Mangera-t-on sans sel ce qui est fade? trouvera-t-on de la saveur dans le blanc d'un œuf?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Mais pour moi, les choses que je n'aurais pas seulement voulu toucher, sont des saletés qu'il faut que je mange.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Plût à Dieu que ce que je demande m'arrivât, et que Dieu me donnât ce que j'attends;
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Et que Dieu voulût m'écraser, et [qu'il voulût] lâcher sa main pour m'achever!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Mais j'ai encore cette consolation, quoique la douleur me consume, et qu'elle ne m'épargne point, que je n'ai point tû les paroles du Saint.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Quelle est ma force, que je puisse soutenir [de si grands maux]? et quelle [en est] la fin, que je puisse prolonger ma vie?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Ma force est-elle une force de pierre, et ma chair est-elle d'acier?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Ne suis-je pas destitué de secours, et tout appui n'est-il pas éloigné de moi?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 A celui qui se fond [sous l'ardeur des maux, est due] la compassion de son ami; mais il a abandonné la crainte du Tout-puissant.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Mes frères m'ont manqué comme un torrent, comme le cours impétueux des torrents qui passent;
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Lesquels on ne voit point à cause de la glace, et sur lesquels s'entasse la neige;
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 Lesquels, au temps que la chaleur donne dessus, défaillent; quand ils sentent la chaleur, ils disparaissent de leur lieu;
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 Lesquels serpentant çà et là par les chemins, se réduisent à rien, et se perdent.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Les troupes des voyageurs de Téma y pensaient, ceux qui vont en Séba s'y attendaient;
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 [Mais] ils sont honteux d'y avoir espéré; ils y sont allés, et ils en ont rougi.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Certes, vous m'êtes devenus inutiles; vous avez vu ma calamité étonnante, et vous en avez eu horreur.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Est-ce que je vous ai dit: Apportez-moi et me faites des présents de votre bien?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Et délivrez-moi de la main de l'ennemi, et me rachetez de la main des terribles?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Enseignez-moi, et je me tairai; et faites-moi entendre en quoi j'ai erré.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Ô combien sont fortes les paroles de vérité! mais votre censure, à quoi tend-elle?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Pensez-vous qu'il ne faille avoir que des paroles pour censurer; et que les discours de celui qui est hors d'espérance, ne soient que du vent?
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Vous vous jetez même sur un orphelin, et vous percez votre intime ami.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Mais maintenant je vous prie regardez-moi bien, si je mens en votre présence!
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Revenez, je vous prie, [et] qu'il n'y ait point d'injustice [en vous]; oui, revenez encore; car je ne suis point coupable en cela.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Y a-t-il de l'iniquité en ma langue? et mon palais ne sait-il pas discerner mes calamités?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >