< Psaumes 35 >
1 De David. Éternel! Défends-moi contre mes adversaires, Combats ceux qui me combattent!
Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
2 Saisis le petit et le grand bouclier, Et lève-toi pour me secourir!
Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
3 Brandis la lance et le javelot contre mes persécuteurs! Dis à mon âme: Je suis ton salut!
Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
4 Qu’ils soient honteux et confus, ceux qui en veulent à ma vie! Qu’ils reculent et rougissent, ceux qui méditent ma perte!
Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
5 Qu’ils soient comme la balle emportée par le vent, Et que l’ange de l’Éternel les chasse!
Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
6 Que leur route soit ténébreuse et glissante, Et que l’ange de l’Éternel les poursuive!
Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
7 Car sans cause ils m’ont tendu leur filet sur une fosse, Sans cause ils l’ont creusée pour m’ôter la vie.
For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
8 Que la ruine les atteigne à l’improviste, Qu’ils soient pris dans le filet qu’ils ont tendu, Qu’ils y tombent et périssent!
Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
9 Et mon âme aura de la joie en l’Éternel, De l’allégresse en son salut.
Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
10 Tous mes os diront: Éternel! Qui peut, comme toi, Délivrer le malheureux d’un plus fort que lui, Le malheureux et le pauvre de celui qui le dépouille?
Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
11 De faux témoins se lèvent: Ils m’interrogent sur ce que j’ignore.
Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
12 Ils me rendent le mal pour le bien: Mon âme est dans l’abandon.
Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
13 Et moi, quand ils étaient malades, je revêtais un sac, J’humiliais mon âme par le jeûne, Je priais, la tête penchée sur mon sein.
Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
14 Comme pour un ami, pour un frère, je me traînais lentement; Comme pour le deuil d’une mère, je me courbais avec tristesse.
Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
15 Puis, quand je chancelle, ils se réjouissent et s’assemblent, Ils s’assemblent à mon insu pour m’outrager, Ils me déchirent sans relâche;
Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
16 Avec les impies, les parasites moqueurs, Ils grincent des dents contre moi.
Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
17 Seigneur! Jusques à quand le verras-tu? Protège mon âme contre leurs embûches, Ma vie contre les lionceaux!
Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
18 Je te louerai dans la grande assemblée, Je te célébrerai au milieu d’un peuple nombreux.
Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
19 Que ceux qui sont à tort mes ennemis ne se réjouissent pas à mon sujet, Que ceux qui me haïssent sans cause ne m’insultent pas du regard!
Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
20 Car ils tiennent un langage qui n’est point celui de la paix, Ils méditent la tromperie contre les gens tranquilles du pays.
For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
21 Ils ouvrent contre moi leur bouche, Ils disent: Ah! Ah! Nos yeux regardent!
Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
22 Éternel, tu le vois! Ne reste pas en silence! Seigneur, ne t’éloigne pas de moi!
Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
23 Réveille-toi, réveille-toi pour me faire justice! Mon Dieu et mon Seigneur, défends ma cause!
Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
24 Juge-moi selon ta justice, Éternel, mon Dieu! Et qu’ils ne se réjouissent pas à mon sujet!
Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
25 Qu’ils ne disent pas dans leur cœur: Ah! Voilà ce que nous voulions! Qu’ils ne disent pas: Nous l’avons englouti!
Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
26 Que tous ensemble ils soient honteux et confus, Ceux qui se réjouissent de mon malheur! Qu’ils revêtent l’ignominie et l’opprobre, Ceux qui s’élèvent contre moi!
Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
27 Qu’ils aient de l’allégresse et de la joie, Ceux qui prennent plaisir à mon innocence, Et que sans cesse ils disent: Exalté soit l’Éternel, Qui veut la paix de son serviteur!
Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
28 Et ma langue célébrera ta justice, Elle dira tous les jours ta louange.
Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.