< Job 29 >
1 Job prit de nouveau la parole sous forme sentencieuse et dit:
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Oh! Que ne puis-je être comme aux mois du passé, Comme aux jours où Dieu me gardait,
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 Quand sa lampe brillait sur ma tête, Et que sa lumière me guidait dans les ténèbres!
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 Que ne suis-je comme aux jours de ma vigueur, Où Dieu veillait en ami sur ma tente,
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 Quand le Tout-Puissant était encore avec moi, Et que mes enfants m’entouraient;
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 Quand mes pieds se baignaient dans la crème Et que le rocher répandait près de moi des ruisseaux d’huile!
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 Si je sortais pour aller à la porte de la ville, Et si je me faisais préparer un siège dans la place,
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Les jeunes gens se retiraient à mon approche, Les vieillards se levaient et se tenaient debout.
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Les princes arrêtaient leurs discours, Et mettaient la main sur leur bouche;
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 La voix des chefs se taisait, Et leur langue s’attachait à leur palais.
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 L’oreille qui m’entendait me disait heureux, L’œil qui me voyait me rendait témoignage;
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 Car je sauvais le pauvre qui implorait du secours, Et l’orphelin qui manquait d’appui.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 La bénédiction du malheureux venait sur moi; Je remplissais de joie le cœur de la veuve.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 Je me revêtais de la justice et je lui servais de vêtement, J’avais ma droiture pour manteau et pour turban.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 J’étais l’œil de l’aveugle Et le pied du boiteux.
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 J’étais le père des misérables, J’examinais la cause de l’inconnu;
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 Je brisais la mâchoire de l’injuste, Et j’arrachais de ses dents la proie.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 Alors je disais: Je mourrai dans mon nid, Mes jours seront abondants comme le sable;
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 L’eau pénétrera dans mes racines, La rosée passera la nuit sur mes branches;
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 Ma gloire reverdira sans cesse, Et mon arc rajeunira dans ma main.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 On m’écoutait et l’on restait dans l’attente, On gardait le silence devant mes conseils.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 Après mes discours, nul ne répliquait, Et ma parole était pour tous une bienfaisante rosée;
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 Ils comptaient sur moi comme sur la pluie, Ils ouvraient la bouche comme pour une pluie du printemps.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 Je leur souriais quand ils perdaient courage, Et l’on ne pouvait chasser la sérénité de mon front.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 J’aimais à aller vers eux, et je m’asseyais à leur tête; J’étais comme un roi au milieu d’une troupe, Comme un consolateur auprès des affligés.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.