< Job 3 >
1 Après cela Job ouvrit la bouche
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 et il maudit son premier jour, disant:
Job tok til ords og sagde:
3 Périsse le jour où je suis né et cette nuit où ils dirent: Un homme est conçu.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Que cette nuit reste obscure; que d'en haut jamais le Seigneur ne la rappelle; que jamais lueur ne vienne l'éclairer.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Que les ténèbres et les ombres de la mort s'en emparent: qu'un sombre tourbillon l'enveloppe; maudits soient ce jour
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 Et cette nuit; que l'obscurité la prenne; qu'elle ne compte pas dans les temps de l'année, et que dans les mois elle ne soit pas comprise.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Mais qu'elle ne soit que douleur; qu'on n'y voie jamais joie ni fête.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Qu'elle soit maudite de Celui qui fait de ce jour un jour maudit et qui peut maîtriser le grand monstre marin.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Que les étoiles de cette nuit soient éclipsées; qu'elle ne cesse point; que la lumière ne lui revienne jamais; qu'elle ne voie plus lever l'astre qui annonce l'aurore.
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 Car cette nuit n'a point clos des portes du ventre de ma mère: elle n'a point détourné de mes yeux la douleur.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Pourquoi ne suis-je pas mort dans les entrailles qui m'ont enfanté? Pourquoi ne suis-je pas mort, aussitôt que j'en suis sorti?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Pourquoi des genoux m'ont-ils recueilli? Pourquoi ai-je sucé des mamelles?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 Car, couché, je serais maintenant tranquille; endormi, je me reposerais,
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 Avec les rois arbitres de la terre, qui s'enorgueillissaient de leurs épées;
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Ou avec les grands qui possédaient beaucoup d'or et comblaient d'argent leurs demeures;
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Ou comme un fœtus avorté; ou comme les enfants nouveau-nés qui n'ont point vu la lumière.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 Dans ce lieu-là les impies ont consumé le feu de leur fureur; et ceux dont le corps a été brisé de fatigue ont trouvé le repos.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 Et, avec eux, la foule qui n'a jamais entendu la voix du collecteur.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Et le petit et le grand; et le serviteur qui a redouté son maître.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Pourquoi le jour a-t-il été donné à ceux qui sont dans l'amertume; et la vie, aux âmes pleines de douleurs?
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 Ceux-là désirent la mort et ne l'obtiennent pas, semblables à l'homme qui creuse en vain cherchant un trésor,
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 Et que la joie transporte s'il vient à le trouver.
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 La mort est le repos de l'homme, car Dieu l'a éprouvé à son gré.
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 Les gémissements me sont venus avant ma nourriture, et je pleure saisi de crainte.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 Car ce que j'avais redouté m'a atteint; ce que j'avais pressenti s'est réalisé.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 Je n'ai point vécu en paix; je n'ai eu ni calme ni repos, et la colère m'est venue.
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»