< Job 3 >

1 Après cela Job ouvrit la bouche
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 et il maudit son premier jour, disant:
Job tok til orde og sa:
3 Périsse le jour où je suis né et cette nuit où ils dirent: Un homme est conçu.
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Que cette nuit reste obscure; que d'en haut jamais le Seigneur ne la rappelle; que jamais lueur ne vienne l'éclairer.
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Que les ténèbres et les ombres de la mort s'en emparent: qu'un sombre tourbillon l'enveloppe; maudits soient ce jour
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 Et cette nuit; que l'obscurité la prenne; qu'elle ne compte pas dans les temps de l'année, et que dans les mois elle ne soit pas comprise.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Mais qu'elle ne soit que douleur; qu'on n'y voie jamais joie ni fête.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Qu'elle soit maudite de Celui qui fait de ce jour un jour maudit et qui peut maîtriser le grand monstre marin.
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Que les étoiles de cette nuit soient éclipsées; qu'elle ne cesse point; que la lumière ne lui revienne jamais; qu'elle ne voie plus lever l'astre qui annonce l'aurore.
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Car cette nuit n'a point clos des portes du ventre de ma mère: elle n'a point détourné de mes yeux la douleur.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Pourquoi ne suis-je pas mort dans les entrailles qui m'ont enfanté? Pourquoi ne suis-je pas mort, aussitôt que j'en suis sorti?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Pourquoi des genoux m'ont-ils recueilli? Pourquoi ai-je sucé des mamelles?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 Car, couché, je serais maintenant tranquille; endormi, je me reposerais,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 Avec les rois arbitres de la terre, qui s'enorgueillissaient de leurs épées;
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Ou avec les grands qui possédaient beaucoup d'or et comblaient d'argent leurs demeures;
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Ou comme un fœtus avorté; ou comme les enfants nouveau-nés qui n'ont point vu la lumière.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 Dans ce lieu-là les impies ont consumé le feu de leur fureur; et ceux dont le corps a été brisé de fatigue ont trouvé le repos.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 Et, avec eux, la foule qui n'a jamais entendu la voix du collecteur.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 Et le petit et le grand; et le serviteur qui a redouté son maître.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Pourquoi le jour a-t-il été donné à ceux qui sont dans l'amertume; et la vie, aux âmes pleines de douleurs?
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Ceux-là désirent la mort et ne l'obtiennent pas, semblables à l'homme qui creuse en vain cherchant un trésor,
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Et que la joie transporte s'il vient à le trouver.
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 La mort est le repos de l'homme, car Dieu l'a éprouvé à son gré.
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 Les gémissements me sont venus avant ma nourriture, et je pleure saisi de crainte.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 Car ce que j'avais redouté m'a atteint; ce que j'avais pressenti s'est réalisé.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 Je n'ai point vécu en paix; je n'ai eu ni calme ni repos, et la colère m'est venue.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

< Job 3 >