< Job 6 >

1 Job reprit la parole et dit:
Da tok Job til orde og sa:
2 Ah! Si seulement on pesait mon chagrin, en mettant en même temps mon malheur dans la balance!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Assurément, ils seraient plus lourds que le sable des mers; voilà pourquoi mes paroles sont pleines de trouble.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 C’Est que les flèches du Tout-Puissant m’ont transpercé, mon âme en a bu le venin. Les terreurs de Dieu sont rangées en bataille contre moi.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Est-ce que l’âne sauvage se met à braire en présence de l’herbe? Le bœuf mugit-il devant sa pitance?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Peut-on manger un mets insipide sans y mettre du sel? Trouve-t-on quelque saveur au blanc de l’œuf?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Mon âme refuse d’y goûter; c’est pour moi comme une répugnante nourriture.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Ah! Qui me donnera que ma demande soit agréée et môn espoir réalisé par Dieu?
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Oui, que Dieu consente à me broyer, qu’il brandisse la main et me mette en pièces!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Il me resterait du moins cette consolation qui me ferait sauter de joie au fort de souffrances sans rémission de n’avoir pas renié les paroles du Très-Haut.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Quelle est donc ma force pour que je reste dans l’attente? Quelle doit être ma fin pour que je prenne patience?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Ma force est-elle la force des pierres? Ma chair est-elle d’airain?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 N’Est-il pas vrai que je suis privé de tout secours, et que tout espoir de salut m’est arraché?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 A celui qui se consume de chagrin devrait aller la sympathie de ses amis, eût-il même renoncé à la crainte de Dieu.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Mes amis, à moi, se montrent perfides comme un torrent, comme des cours d’eau pleins à déborder,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 qui deviennent troubles par l’affluence des glaçons et grossissent par la fonte des neiges:
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 viennent les chaleurs, ils se réduisent à rien; quand le soleil brûle, ils s’évanouissent sur place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 A cause d’eux, les caravanes se détournent de leur route, s’enfoncent dans le désert et y périssent.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Les caravanes de Têma les cherchent du regard, les convois de Saba y mettent leur espoir.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 Mais ils sont déçus dans leur confiance; arrivés sur les lieux, ils sont pleins de confusion.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Certes, c’est là ce que vous êtes devenus pour votre ami: à la vue de ma ruine, vous avez eu peur.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Vous ai-je donc dit: "Donnez-moi! Avec un peu de votre bien, gagnez quelqu’un en ma faveur;
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 et délivrez-moi de la main du persécuteur; du pouvoir des tyrans affranchissez-moi!"
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Instruisez-moi, et je garderai le silence; expliquez-moi en quoi j’ai erré.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Qu’elles sont pénétrantes les paroles de la vérité! Mais que prouvent vos arguments à vous?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Prétendez-vous critiquer des mots? Mais dans l’air se dissipent les discours d’un désespéré!
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 L’Orphelin lui-même, vous seriez capables de le prendre comme enjeu, comme vous trafiqueriez de votre ami.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Maintenant donc, daignez vous tourner vers moi: je ne saurais vous mentir en face.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Oui, revenez de grâce, que l’injustice ne s’accomplisse pas; encore une fois, revenez, mon innocence sera manifeste.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Y a-t-il quelque iniquité sur mes lèvres? Mon palais ne sait-il pas discerner ce qui est mal?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >