< Job 41 >

1 Tireras-tu le léviathan avec un hameçon, et avec une corde lui feras-tu y enfoncer sa langue?
Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?
2 Lui mettras-tu un jonc dans le nez, et lui perceras-tu la mâchoire avec un crochet?
Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?
3 Te fera-t-il beaucoup de supplications, ou te dira-t-il des choses douces?
Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?
4 Fera-t-il une alliance avec toi? Le prendras-tu comme serviteur à toujours?
Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?
5 Joueras-tu avec lui comme avec un oiseau, et l’attacheras-tu pour tes jeunes filles?
Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?
6 Des associés feront-ils trafic de lui? Le partageront-ils entre des marchands?
Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?
7 Rempliras-tu sa peau de dards, et sa tête de harpons à poissons?
Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?
8 Mets ta main sur lui: souviens-toi de la bataille, – n’y reviens pas!
Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!
9 Voici, on est déçu dans son attente; même à sa vue, n’est-on pas terrassé?
Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.
10 Nul n’est assez hardi pour le réveiller; et qui est celui qui se présentera devant moi?
Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
11 Qui m’a prévenu, et je lui rendrai? Tout ce qui est sous les cieux est à moi.
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
12 Je ne me tairai pas sur ses membres, sur ce qui concerne ses forces et sur la beauté de sa structure.
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
13 Qui a mis à découvert le dessus de son vêtement? Qui pénétrera dans sa double mâchoire?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
14 Qui ouvrira les portes de son museau? Autour de ses dents est la terreur!
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
15 Il est magnifique par la force de ses boucliers étroitement unis comme par un sceau;
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
16 L’un touche à l’autre, et le vent ne pénétrerait pas entre eux;
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
17 L’un est attaché à l’autre, ils se tiennent et ne se séparent pas.
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
18 Ses éternuements font jaillir la lumière, et ses yeux sont comme les paupières de l’aurore.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
19 Des flammes sortent de sa gueule; des étincelles de feu s’en échappent;
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
20 Une fumée sort de ses narines comme d’un pot qui bouillonne, comme d’une chaudière ardente;
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
21 Son souffle allumerait des charbons, et une flamme sort de sa gueule.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
22 Dans son cou loge la force, et la frayeur danse devant lui.
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
23 Les plis de sa chair adhèrent ensemble: coulés sur lui, ils ne bougent pas;
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
24 Son cœur est dur comme une pierre, dur comme la meule inférieure.
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
25 Quand il se lève, les forts ont peur, ils s’enfuient saisis d’épouvante.
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
26 Quand on l’atteint de l’épée, elle n’a aucun effet, ni la lance, ni le dard, ni la cuirasse.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
27 Il estime le fer comme de la paille, l’airain comme du bois vermoulu.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
28 La flèche ne le met pas en fuite; les pierres de fronde se changent pour lui en du chaume.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
29 Il estime la massue comme du chaume, et il se rit du bruit du javelot.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
30 Sous lui sont des tessons pointus; il étend une herse sur la vase.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
31 Il fait bouillonner l’eau profonde comme une marmite, il fait de la mer comme un pot d’onguent;
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
32 Il fait briller après lui [son] sillage; on prendrait l’abîme pour des cheveux gris.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
33 Il n’a pas son semblable sur la terre: il a été fait pour être sans peur.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
34 Il regarde tout ce qui est élevé; il est roi sur tous les fiers animaux.
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

< Job 41 >