< Job 29 >
1 Et Job reprit son discours sentencieux et dit:
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Oh! que ne suis-je comme aux mois d’autrefois, comme aux jours où Dieu me gardait;
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 Quand sa clarté luisait sur ma tête, et que dans les ténèbres je marchais à sa lumière;
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 Comme j’étais aux jours de mon automne, quand le conseil secret de Dieu présidait sur ma tente;
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 Quand le Tout-puissant était encore avec moi, [et] que mes jeunes gens m’entouraient;
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 Quand je lavais mes pas dans le caillé, et que le rocher versait auprès de moi des ruisseaux d’huile! –
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 Quand je sortais [pour aller] à la porte par la ville, quand je préparais mon siège sur la place:
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Les jeunes gens me voyaient et se cachaient, et les vieillards se levaient [et] se tenaient debout;
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Les princes s’abstenaient de parler et mettaient la main sur leur bouche,
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 La voix des nobles s’éteignait, et leur langue se collait à leur palais.
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 Quand l’oreille m’entendait, elle m’appelait bienheureux; quand l’œil me voyait, il me rendait témoignage;
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 Car je délivrais le malheureux qui implorait du secours, et l’orphelin qui était sans aide.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 La bénédiction de celui qui périssait venait sur moi, et je faisais chanter de joie le cœur de la veuve.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 Je me vêtais de la justice, et elle me revêtait; ma droiture m’était comme un manteau et un turban.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 J’étais, moi, les yeux de l’aveugle et les pieds du boiteux;
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 J’étais un père pour les pauvres, et j’examinais la cause de celui qui m’était inconnu;
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 Et je brisais la mâchoire de l’inique, et d’entre ses dents j’arrachais la proie.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 Et je disais: J’expirerai dans mon nid, et mes jours seront nombreux comme le sable;
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 Ma racine sera ouverte aux eaux, et la rosée séjournera sur ma branche;
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 Ma gloire [restera] toujours nouvelle avec moi, et mon arc rajeunira dans ma main.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 On m’écoutait et on attendait, et on se taisait pour [avoir] mon conseil;
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 Après que j’avais parlé on ne répliquait pas, et mon discours distillait sur eux;
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 Et on m’attendait comme la pluie, et on ouvrait la bouche [comme] pour la pluie de la dernière saison.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 Si je leur souriais, ils ne le croyaient pas, et ils ne troublaient pas la sérénité de ma face.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 Je choisissais pour eux le chemin et je m’asseyais à leur tête, et je demeurais comme un roi au milieu d’une troupe, comme quelqu’un qui console les affligés.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.