< 2 Samuel 22 >
1 Et David adressa à l’Éternel les paroles de ce cantique, le jour où l’Éternel l’eut délivré de la main de tous ses ennemis et de la main de Saül.
David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
2 Et il dit: L’Éternel est mon rocher et mon lieu fort, et celui qui me délivre.
Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,
3 Dieu est mon rocher, je me confierai en lui, mon bouclier et la corne de mon salut, ma haute retraite et mon refuge. Mon Sauveur, tu me sauveras de la violence!
min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.
4 Je crierai à l’Éternel, qui est digne d’être loué, et je serai sauvé de mes ennemis.
Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Car les vagues de la mort m’ont environné, les torrents de Bélial m’ont fait peur;
Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.
6 Les cordeaux du shéol m’ont entouré, les filets de la mort m’ont surpris: (Sheol )
Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. (Sheol )
7 Dans ma détresse, j’ai invoqué l’Éternel, et j’ai appelé mon Dieu, et, de son temple, il a entendu ma voix, et mon cri est [parvenu] à ses oreilles.
I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.
8 Alors la terre fut ébranlée et trembla; les fondements des cieux furent secoués et furent ébranlés, parce qu’il était irrité.
Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.
9 Une fumée montait de ses narines, et un feu sortant de sa bouche dévorait; des charbons en jaillissaient embrasés.
Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
10 Et il abaissa les cieux, et descendit; et il y avait une obscurité profonde sous ses pieds.
Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
11 Et il était monté sur un chérubin, et volait, et il parut sur les ailes du vent.
Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.
12 Et il mit autour de lui les ténèbres pour tente, des amas d’eaux, d’épaisses nuées de l’air.
Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.
13 De la splendeur qui était devant lui jaillissaient, embrasés, des charbons de feu.
Frem av glansen foran ham brente gloende kull.
14 L’Éternel tonna des cieux, et le Très-haut fit retentir sa voix.
Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.
15 Et il tira des flèches et dispersa [mes ennemis]; [il lança] l’éclair, et les mit en déroute.
Og han utsendte piler og spredte dem omkring - lyn og forvirret dem.
16 Alors les lits de la mer parurent, les fondements du monde furent mis à découvert, quand l’Éternel les tançait par le souffle du vent de ses narines.
Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.
17 D’en haut, il étendit [sa main], il me prit, il me tira des grandes eaux;
Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
18 Il me délivra de mon puissant ennemi, de ceux qui me haïssaient; car ils étaient plus forts que moi.
Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
19 Ils m’avaient surpris au jour de ma calamité, mais l’Éternel fut mon appui.
De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
20 Et il me fit sortir au large, il me délivra, parce qu’il prenait son plaisir en moi.
Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
21 L’Éternel m’a récompensé selon ma justice, il m’a rendu selon la pureté de mes mains;
Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
22 Car j’ai gardé les voies de l’Éternel, et je ne me suis point méchamment détourné de mon Dieu;
For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;
23 Car toutes ses ordonnances ont été devant moi; et de ses statuts, je ne me suis pas écarté;
for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,
24 Et j’ai été parfait envers lui, et je me suis gardé de mon iniquité.
og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
25 Et l’Éternel m’a rendu selon ma justice, selon ma pureté devant ses yeux.
Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.
26 Avec celui qui use de grâce, tu uses de grâce; avec l’homme parfait, tu te montres parfait;
Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,
27 Avec celui qui est pur, tu te montres pur; et avec le pervers, tu es roide.
mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
28 Et tu sauveras le peuple affligé, et tes yeux sont sur les hautains, [et] tu les abaisses.
Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.
29 Car toi, Éternel! tu es ma lampe; et l’Éternel fait resplendir mes ténèbres.
For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.
30 Car, par toi, je courrai au travers d’une troupe; par mon Dieu, je franchirai une muraille.
For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.
31 Quant à Dieu, sa voie est parfaite; la parole de l’Éternel est affinée; il est un bouclier à tous ceux qui se confient en lui.
Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
32 Car qui est Dieu, hormis l’Éternel? et qui est un rocher, hormis notre Dieu?
For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?
33 Dieu est ma puissante forteresse, et il aplanit parfaitement ma voie.
Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.
34 Il rend mes pieds pareils à ceux des biches, et me fait tenir debout sur mes lieux élevés.
Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.
35 Il enseigne mes mains à combattre; et mes bras bandent un arc d’airain.
Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
36 Et tu m’as donné le bouclier de ton salut, et ta débonnaireté m’a agrandi.
Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.
37 Tu as mis au large mes pas sous moi, et les chevilles de mes pieds n’ont pas chancelé.
Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
38 J’ai poursuivi mes ennemis, et je les ai détruits; et je ne m’en suis pas retourné que je ne les aie consumés.
Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
39 Et je les ai consumés, je les ai transpercés, et ils ne se sont pas relevés, mais ils sont tombés sous mes pieds.
Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.
40 Et tu m’as ceint de force pour le combat; tu as courbé sous moi ceux qui s’élevaient contre moi.
Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
41 Et tu as fait que mes ennemis m’ont tourné le dos; et ceux qui me haïssaient, je les ai détruits.
Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.
42 Ils regardaient, et il n’y avait point de sauveur; [ils regardaient] vers l’Éternel, et il ne leur a pas répondu.
De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.
43 Et je les ai brisés menu comme la poussière de la terre; comme la boue des rues, je les ai écrasés, je les ai foulés.
Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.
44 Et tu m’as délivré des débats de mon peuple; tu m’as gardé pour être le chef des nations; un peuple que je ne connaissais pas me servira.
Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.
45 Les fils de l’étranger se sont soumis à moi en dissimulant; dès qu’ils ont entendu de leur oreille, ils m’ont obéi.
Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.
46 Les fils de l’étranger ont dépéri, et ils sont sortis en tremblant de leurs lieux cachés.
Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
47 L’Éternel est vivant; et que mon Rocher soit béni! Et que Dieu, le rocher de mon salut, soit exalté,
Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,
48 Le Dieu qui m’a donné des vengeances, et qui a amené les peuples sous moi,
den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
49 Et qui m’a fait sortir du milieu de mes ennemis. Tu m’as élevé au-dessus de ceux qui s’élèvent contre moi, tu m’as délivré de l’homme violent.
og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
50 C’est pourquoi, Éternel! je te célébrerai parmi les nations, et je chanterai des cantiques à [la gloire de] ton nom.
Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.
51 [C’est lui] qui a donné de grandes délivrances à son roi, et qui use de bonté envers son oint, envers David, et envers sa semence, à toujours.
Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.