< Job 20 >

1 Et Zophar, le Naamathite, prit la parole,
Då tok Sofar frå Na’ama til ords og sagde:
2 « C'est pourquoi mes pensées me répondent, à cause de la précipitation qui est en moi.
«Difor gjev mine tankar svar, og difor stormar det i meg.
3 J'ai entendu la réprimande qui me couvre de honte. L'esprit de mon intelligence me répond.
Ei skamleg skrapa fær eg høyra, men kloke svar mi ånd gjev meg.
4 Tu ne connais pas ça depuis longtemps, depuis que l'homme a été placé sur terre,
Veit du’kje at frå ævords tid, frå mannen fyrst på jord vart sett,
5 que le triomphe des méchants est court, la joie des impies, mais pour un moment?
ugudlege hev stokkut jubel, vanheilage stuttvarug gleda?
6 Même si sa hauteur s'élève jusqu'aux cieux, et sa tête s'élève vers les nuages,
Når modet hans til himmels stig, når hovudet mot sky han lyfter,
7 mais il périra à jamais comme son propre fumier. Ceux qui l'ont vu diront: « Où est-il? ».
han evig gjeng til grunns som skarnet; «Kvar er han?» spør dei, honom såg.
8 Il s'envolera comme un rêve, et on ne le retrouvera pas. Oui, il sera chassé comme une vision de la nuit.
Lik draumen glid han burt og kverv, vert jaga som ei nattesyn.
9 L'œil qui l'a vu ne le verra plus, et sa place ne le verra plus.
Han burte er for alle augo, hans stad veit ikkje til han meir.
10 Ses enfants rechercheront la faveur des pauvres. Ses mains lui rendront sa richesse.
Hans born lyt hjelpa fatigfolk; hans hender gjev hans gods attende.
11 Ses os sont pleins de sa jeunesse, mais la jeunesse se couchera avec lui dans la poussière.
Hans bein var full’ av ungdomskraft; men den i moldi ligg med honom.
12 « Bien que la méchanceté soit douce dans sa bouche, bien qu'il le cache sous sa langue,
Er i hans munn det vonde søtt, vil han det under tunga gøyma,
13 bien qu'il l'épargne, et ne le lâche pas, mais la garder dans sa bouche,
sparer han det og slepper ikkje, held han det under gomen fast,
14 mais sa nourriture dans ses entrailles est transformée. C'est du venin de cobra en lui.
so vert i kroppen maten hans til orme-eiter i hans buk.
15 Il a englouti les richesses, et il les vomira. Dieu les chassera de son ventre.
Det gods han gløypte, spyr han ut; Gud driv det ut or magen hans.
16 Il sucera du venin de cobra. La langue de la vipère va le tuer.
Han orme-eiter i seg saug, og ødle-tunga honom drep.
17 Il ne regardera pas les fleuves, les ruisseaux de miel et de beurre qui coulent.
Han fær visst ikkje skoda bekkjer, ei heller flaum av mjølk og honning.
18 Il rétablira ce pour quoi il a travaillé, et ne l'engloutira pas. Il ne se réjouira pas selon la substance qu'il a obtenue.
Han rikdom vinn, men nyt han ikkje; han samlar gods, men vert’kje glad.
19 Car il a opprimé et abandonné les pauvres. Il a violemment enlevé une maison, et il ne la reconstruira pas.
Han krasa småfolk, let deim liggja, han rana hus som han ei byggjer.
20 « Parce qu'il ne connaissait pas le calme en lui, il n'épargnera rien de ce qui lui fait plaisir.
Han kjende ikkje ro inni seg, men med sin skatt han slepp’kje undan.
21 Il ne restait rien qu'il ne dévorât, donc sa prospérité ne durera pas.
Hans hækna sparer ingen ting; og difor kverv hans lukka burt.
22 Dans la plénitude de sa suffisance, la détresse le saisira. La main de tous ceux qui sont dans la misère viendra sur lui.
I all si ovnøgd lid han naud; kvar armings-hand kjem yver honom.
23 Quand il sera sur le point de se remplir le ventre, Dieu jettera sur lui l'ardeur de sa colère. Il va pleuvoir sur lui pendant qu'il mange.
Og til å fylla buken hans han sender vreiden yver honom, let maten sin på honom regna.
24 Il fuira devant l'arme de fer. La flèche de bronze le transpercera.
Og um han frå jarnvåpen flyr, han såra vert frå koparbogen;
25 Il la tire, et elle sort de son corps. Oui, le point brillant sort de son foie. Les terreurs sont sur lui.
ut gjenom ryggen pili kjem, den blanke odd ut or hans gall, og dauderædslor fell på honom.
26 Toutes les ténèbres sont mises en réserve pour ses trésors. Un feu non attisé le dévorera. Il consumera ce qui reste dans sa tente.
Alt myrker gøymt er åt hans skattar, ja, ukveikt eld et honom upp, og øyder all hans eigedom.
27 Les cieux révéleront son iniquité. La terre se soulèvera contre lui.
Himmelen ter hans brotsverk fram, og jordi reiser seg imot han.
28 L'accroissement de sa maison s'en ira. Ils s'enfuiront au jour de sa colère.
Hans heime-forråd fer sin veg, renn burt på vreidedagen hans.
29 C'est la part de Dieu pour un méchant, l'héritage qui lui a été attribué par Dieu ».
Slikt etlar Gud til gudlaus mann; det lovar Gud til arv åt honom.»

< Job 20 >