Song of Solomon 2
1 As a lily among the thorns,
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 So [is] my friend among the daughters!
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 As a citron among trees of the forest, So [is] my beloved among the sons, In his shade I delighted, and sat down, And his fruit [is] sweet to my palate.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He hath brought me in unto a house of wine, And his banner over me [is] love,
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 Sustain me with grape-cakes, Support me with citrons, for I [am] sick with love.
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 His left hand [is] under my head, And his right doth embrace me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 I have adjured you, daughters of Jerusalem, By the roes or by the hinds of the field, Stir not up nor wake the love till she please!
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 The voice of my beloved! lo, this — he is coming, Leaping on the mountains, skipping on the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My beloved [is] like to a roe, Or to a young one of the harts. Lo, this — he is standing behind our wall, Looking from the windows, Blooming from the lattice.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 My beloved hath answered and said to me, 'Rise up, my friend, my fair one, and come away,
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For lo, the winter hath passed by, The rain hath passed away — it hath gone.
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers have appeared in the earth, The time of the singing hath come, And the voice of the turtle was heard in our land,
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig-tree hath ripened her green figs, And the sweet-smelling vines have given forth fragrance, Rise, come, my friend, my fair one, yea, come away.
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 My dove, in clefts of the rock, In a secret place of the ascent, Cause me to see thine appearance, Cause me to hear thy voice, For thy voice [is] sweet, and thy appearance comely.
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 Seize ye for us foxes, Little foxes — destroyers of vineyards, Even our sweet-smelling vineyards.
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My beloved [is] mine, and I [am] his, Who is delighting among the lilies,
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Till the day doth break forth, And the shadows have fled away, Turn, be like, my beloved, To a roe, or to a young one of the harts, On the mountains of separation!
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
