Psalms 2

1 Why have nations tumultuously assembled? And do peoples meditate vanity?

Kvi ståkar heidningarne, og kvi stilar folki på fåfengt verk?

2 Station themselves do kings of the earth, And princes have been united together, Against Jehovah, and against His Messiah:

Kongarne på jordi reiser seg, og herremennerne legg råd saman imot Herren og den han hev salva:

3 'Let us draw off Their cords, And cast from us Their thick bands.'

«Lat oss slita sund deira band og kasta deira tog av oss!»

4 He who is sitting in the heavens doth laugh, The Lord doth mock at them.

Han som tronar i himmelen, lær: Herren spottar deim.

5 Then doth He speak unto them in His anger, And in His wrath He doth trouble them:

So talar han til deim i sin vreide, og i sin harm skræmer han deim:

6 'And I — I have anointed My King, Upon Zion — My holy hill.'

«Og eg hev då sett inn min konge på Sion, mitt heilage fjell.»

7 I declare concerning a statute: Jehovah said unto me, 'My Son Thou [art], I to-day have brought thee forth.

Eg vil fortelja um ei rådgjerd: Herren sagde til meg: «Du er min son, eg hev født deg i dag.

8 Ask of Me and I give nations — thy inheritance, And thy possession — the ends of earth.

Krev av meg, so vil eg gjeva deg heidningarne til arv og endarne av jordi til eiga.

9 Thou dost rule them with a sceptre of iron, As a vessel of a potter Thou dost crush them.'

Du skal knasa deim med jarnstav; som kruskjerald skal du smuldra deim.»

10 And now, O kings, act wisely, Be instructed, O judges of earth,

Og no, de kongar, far visleg fram! Lat dykk segja, de domarar på jordi!

11 Serve ye Jehovah with fear, And rejoice with trembling.

Ten Herren med age, og fagna dykk med otte!

12 Kiss the Chosen One, lest He be angry, And ye lose the way, When His anger burneth but a little, O the happiness of all trusting in Him!

Kyss sonen, so han ikkje skal verta vreid, og de skal ganga til grunnar på vegen! For hans vreide kunde lett kveikjast. Sæle er alle dei som set si lit til honom!