Psalms 137

1 By rivers of Babylon — There we did sit, Yea, we wept when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 On willows in its midst we hung our harps.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers — joy: 'Sing ye to us of a song of Zion.'

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How do we sing the song of Jehovah, On the land of a stranger?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, my right hand forgetteth!

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, Jehovah, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, 'Rase, rase to its foundation!'

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O daughter of Babylon, O destroyed one, O the happiness of him who repayeth to thee thy deed, That thou hast done to us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 O the happiness of him who doth seize, And hath dashed thy sucklings on the rock!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.