Psalms 102
1 A Prayer of the afflicted when he is feeble, and before Jehovah poureth out his plaint. O Jehovah, hear my prayer, yea, my cry to Thee cometh.
En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn. Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig!
2 Hide not Thou Thy face from me, In a day of mine adversity, Incline unto me Thine ear, In the day I call, haste, answer me.
Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig!
3 For consumed in smoke have been my days, And my bones as a fire-brand have burned.
For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand.
4 Smitten as the herb, and withered, is my heart, For I have forgotten to eat my bread.
Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød.
5 From the voice of my sighing Hath my bone cleaved to my flesh.
For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt.
6 I have been like to a pelican of the wilderness, I have been as an owl of the dry places.
Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder.
7 I have watched, and I am As a bird alone on the roof.
Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket.
8 All the day mine enemies reproached me, Those mad at me have sworn against me.
Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig.
9 Because ashes as bread I have eaten, And my drink with weeping have mingled,
For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt
10 From Thine indignation and Thy wrath, For Thou hast lifted me up, And dost cast me down.
for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.
11 My days as a shadow [are] stretched out, And I — as the herb I am withered.
Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt.
12 And Thou, O Jehovah, to the age abidest, And Thy memorial to all generations.
Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.
13 Thou — Thou risest — Thou pitiest Zion, For the time to favour her, For the appointed time hath come.
Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet.
14 For Thy servants have been pleased with her stones, And her dust they favour.
For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv.
15 And nations fear the name of Jehovah, And all kings of the earth Thine honour,
Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.
16 For Jehovah hath builded Zion, He hath been seen in His honour,
For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet.
17 He turned unto the prayer of the destitute, And He hath not despised their prayer.
Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn.
18 This is written for a later generation, And the people created do praise Jah.
Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren.
19 For He hath looked From the high place of His sanctuary. Jehovah from heaven unto earth looked attentively,
For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden
20 To hear the groan of the prisoner, To loose sons of death,
for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn,
21 To declare in Zion the name of Jehovah, And His praise in Jerusalem,
forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem,
22 In the peoples being gathered together, And the kingdoms — to serve Jehovah.
når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren.
23 He hath humbled in the way my power, He hath shortened my days.
Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.
24 I say, 'My God, take me not up in the midst of my days,' Through all generations [are] Thine years.
Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.
25 Beforetime the earth Thou didst found, And the work of Thy hands [are] the heavens.
Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning.
26 They — They perish, and Thou remainest, And all of them as a garment become old, As clothing Thou changest them, And they are changed.
De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,
27 And Thou [art] the same, and Thine years are not finished.
men du er den samme, og dine år får ingen ende.
28 The sons of Thy servants do continue, And their seed before Thee is established!
Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn.
