Psalms 10
1 Why, Jehovah, dost Thou stand at a distance? Thou dost hide in times of adversity,
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 Through the pride of the wicked, Is the poor inflamed, They are caught in devices that they devised.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 Because the wicked hath boasted Of the desire of his soul, And a dishonest gainer he hath blessed, He hath despised Jehovah.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 The wicked according to the height of his face, inquireth not. 'God is not!' [are] all his devices.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 Pain do his ways at all times, On high [are] Thy judgments before him, All his adversaries — he puffeth at them.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 He hath said in his heart, 'I am not moved,' To generation and generation not in evil.
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 Of oaths his mouth is full, And deceits, and fraud: Under his tongue [is] perverseness and iniquity,
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 He doth sit in an ambush of the villages, In secret places he doth slay the innocent. His eyes for the afflicted watch secretly,
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 He lieth in wait in a secret place, as a lion in a covert. He lieth in wait to catch the poor, He catcheth the poor, drawing him into his net.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 He is bruised — he boweth down, Fallen by his mighty ones hath the afflicted.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 He said in his heart, 'God hath forgotten, He hath hid His face, He hath never seen.'
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Arise, O Jehovah! O God, lift up Thy hand! Forget not the humble.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Wherefore hath the wicked despised God? He hath said in his heart, 'It is not required.'
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 Thou hast seen, For Thou perverseness and anger beholdest; By giving into Thy hand, On Thee doth the afflicted leave [it], Of the fatherless Thou hast been an helper.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Break the arm of the wicked and the evil, Seek out his wickedness, find none;
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 Jehovah [is] king to the age, and for ever, The nations have perished out of His land!
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 The desire of the humble Thou hast heard, O Jehovah. Thou preparest their heart; Thou causest Thine ear to attend,
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 To judge the fatherless and bruised: He addeth no more to oppress — man of the earth!
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
