Proverbs 9
1 Wisdom hath builded her house, She hath hewn out her pillars — seven.
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She hath slaughtered her slaughter, She hath mingled her wine, Yea, she hath arranged her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She hath sent forth her damsels, She crieth on the tops of the high places of the city:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 'Who [is] simple? let him turn aside hither.' Whoso lacketh heart: she hath said to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 'Come, eat of my bread, And drink of the wine I have mingled.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake ye, the simple, and live, And be happy in the way of understanding.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 The instructor of a scorner Is receiving for it — shame, And a reprover of the wicked — his blemish.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Reprove not a scorner, lest he hate thee, Give reproof to the wise, and he loveth thee.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give to the wise, and he is wiser still, Make known to the righteous, And he increaseth learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The commencement of wisdom [is] the fear of Jehovah, And a knowledge of the Holy Ones [is] understanding.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me do thy days multiply, And added to thee are years of life.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If thou hast been wise, thou hast been wise for thyself, And thou hast scorned — thyself bearest [it].
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman [is] noisy, Simple, and hath not known what.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 And she hath sat at the opening of her house, On a throne — the high places of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call to those passing by the way, Who are going straight [on] their paths.
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 'Who [is] simple? let him turn aside hither.' And whoso lacketh heart — she said to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 'Stolen waters are sweet, And hidden bread is pleasant.'
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
