Proverbs 14
1 Every wise woman hath builded her house, And the foolish with her hands breaketh it down.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 Whoso is walking in his uprightness is fearing Jehovah, And the perverted [in] his ways is despising Him.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 In the mouth of a fool [is] a rod of pride, And the lips of the wise preserve them.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Without oxen a stall [is] clean, And great [is] the increase by the power of the ox.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 A faithful witness lieth not, And a false witness breatheth out lies.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 A scorner hath sought wisdom, and it is not, And knowledge to the intelligent [is] easy.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Go from before a foolish man, Or thou hast not known the lips of knowledge.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 The wisdom of the prudent [is] to understand his way, And the folly of fools [is] deceit.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 Fools mock at a guilt-offering, And among the upright — a pleasing thing.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 The heart knoweth its own bitterness, And with its joy a stranger doth not intermeddle.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 The house of the wicked is destroyed, And the tent of the upright flourisheth.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 There is a way — right before a man, And its latter end [are] ways of death.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Even in laughter is the heart pained, And the latter end of joy [is] affliction.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 From his ways is the backslider in heart filled, And a good man — from his fruits.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 The simple giveth credence to everything, And the prudent attendeth to his step.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 The wise is fearing and turning from evil, And a fool is transgressing and is confident.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 Whoso is short of temper doth folly, And a man of wicked devices is hated.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 The simple have inherited folly, And the prudent are crowned [with] knowledge.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 The evil have bowed down before the good, And the wicked at the gates of the righteous.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 Even of his neighbour is the poor hated, And those loving the rich [are] many.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 Whoso is despising his neighbour sinneth, Whoso is favouring the humble, O his happiness.
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 Do not they err who are devising evil? And kindness and truth [are] to those devising good,
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 In all labour there is advantage, And a thing of the lips [is] only to want.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 The crown of the wise is their wealth, The folly of fools [is] folly.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 A true witness is delivering souls, And a deceitful one breatheth out lies.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 In the fear of Jehovah [is] strong confidence, And to His sons there is a refuge.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 The fear of Jehovah [is] a fountain of life, To turn aside from snares of death.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 In the multitude of a people [is] the honour of a king, And in lack of people the ruin of a prince.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 Whoso is slow to anger [is] of great understanding, And whoso is short in temper is exalting folly.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 A healed heart [is] life to the flesh, And rottenness to the bones [is] envy.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 An oppressor of the poor reproacheth his Maker, And whoso is honouring Him Is favouring the needy.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 In his wickedness is the wicked driven away, And trustful in his death [is] the righteous.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 In the heart of the intelligent wisdom doth rest. And in the midst of fools it is known.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Righteousness exalteth a nation, And the goodliness of peoples [is] a sin-offering.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 The favour of a king [is] to a wise servant, And an object of his wrath is one causing shame!
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
