Lamentations 5
1 Remember, O Jehovah, what hath befallen us, Look attentively, and see our reproach.
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Our inheritance hath been turned to strangers, Our houses to foreigners.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Orphans we have been — without a father, our mothers [are] as widows.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 Our water for money we have drunk, Our wood for a price doth come.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 For our neck we have been pursued, We have laboured — there hath been no rest for us.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 [To] Egypt we have given a hand, [To] Asshur, to be satisfied with bread.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Our fathers have sinned — they are not, We their iniquities have borne.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Servants have ruled over us, A deliverer there is none from their hand.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 With our lives we bring in our bread, Because of the sword of the wilderness.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Our skin as an oven hath been burning, Because of the raging of the famine.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Wives in Zion they have humbled, Virgins — in cities of Judah.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Princes by their hand have been hanged, The faces of elders have not been honoured.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Young men to grind they have taken, And youths with wood have stumbled.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 The aged from the gate have ceased, Young men from their song.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Ceased hath the joy of our heart, Turned to mourning hath been our dancing.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 Fallen hath the crown [from] our head, Woe [is] now to us, for we have sinned.
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 For this hath our heart been sick, For these have our eyes been dim.
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 For the mount of Zion — that is desolate, Foxes have gone up on it.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Thou, O Jehovah, to the age remainest, Thy throne to generation and generation.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Why for ever dost Thou forget us? Thou forsakest us for length of days!
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Turn us back, O Jehovah, unto Thee, And we turn back, renew our days as of old.
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 For hast Thou utterly rejected us? Thou hast been wroth against us — exceedingly?
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
