< Lamentations 3 >

1 I [am] the man [who] hath seen affliction By the rod of His wrath.
Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
2 Me He hath led, and causeth to go [in] darkness, and without light.
Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
3 Surely against me He turneth back, He turneth His hand all the day.
Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
4 He hath worn out my flesh and my skin. He hath broken my bones.
Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
5 He hath built up against me, And setteth round poverty and weariness.
Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
6 In dark places He hath caused me to dwell, As the dead of old.
I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
7 He hath hedged me about, and I go not out, He hath made heavy my fetter.
Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
8 Also when I call and cry out, He hath shut out my prayer.
Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
9 He hath hedged my ways with hewn work, My paths He hath made crooked.
Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
10 A bear lying in wait He [is] to me, A lion in secret hiding-places.
Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
11 My ways He is turning aside, and He pulleth me in pieces, He hath made me a desolation.
Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
12 He hath trodden His bow, And setteth me up as a mark for an arrow.
Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
13 He hath caused to enter into my reins The sons of His quiver.
Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
14 I have been a derision to all my people, Their song all the day.
Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
15 He hath filled me with bitter things, He hath filled me [with] wormwood.
Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
16 And He breaketh with gravel my teeth, He hath covered me with ashes.
Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
17 And Thou castest off from peace my soul, I have forgotten prosperity.
Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
18 And I say, Perished hath my strength and my hope from Jehovah.
Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
19 Remember my affliction and my mourning, Wormwood and gall!
Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
20 Remember well, and bow down doth my soul in me.
Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
21 This I turn to my heart — therefore I hope.
Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
22 The kindnesses of Jehovah! For we have not been consumed, For not ended have His mercies.
Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
23 New every morning, abundant [is] thy faithfulness.
Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
24 My portion [is] Jehovah, hath my soul said, Therefore I hope for Him.
Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
25 Good [is] Jehovah to those waiting for Him, To the soul [that] seeketh Him.
Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
26 Good! when one doth stay and stand still For the salvation of Jehovah.
Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
27 Good for a man that he beareth a yoke in his youth.
Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
28 He sitteth alone, and is silent, For He hath laid [it] upon him.
at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
29 He putteth in the dust his mouth, if so be there is hope.
at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
30 He giveth to his smiter the cheek, He is filled with reproach.
at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
31 For the Lord doth not cast off to the age.
For Herren støyter ikkje æveleg burt.
32 For though He afflicted, yet He hath pitied, According to the abundance of His kindness.
For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
33 For He hath not afflicted with His heart, Nor doth He grieve the sons of men.
For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
34 To bruise under one's feet any bound ones of earth,
At dei krasar under fot alle fangar i landet,
35 To turn aside the judgment of a man, Over-against the face of the Most High,
at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
36 To subvert a man in his cause, the Lord hath not approved.
at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
37 Who [is] this — he hath said, and it is, [And] the Lord hath not commanded [it]?
Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
38 From the mouth of the Most High Go not forth the evils and the good.
Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
39 What — sigh habitually doth a living man, A man for his sin?
Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
40 We search our ways, and investigate, And turn back unto Jehovah.
Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
41 We lift up our heart on the hands unto God in the heavens.
Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
42 We — we have transgressed and rebelled, Thou — Thou hast not forgiven.
Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
43 Thou hast covered Thyself with anger, And dost pursue us; Thou hast slain — Thou hast not pitied.
Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
44 Thou hast covered Thyself with a cloud, So that prayer doth not pass through.
I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
45 Offscouring and refuse Thou dost make us In the midst of the peoples.
Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
46 Opened against us their mouth have all our enemies.
Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
47 Fear and a snare hath been for us, Desolation and destruction.
Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
48 Rivulets of water go down my eye, For the destruction of the daughter of my people.
Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
49 Mine eye is poured out, And doth not cease without intermission,
Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
50 Till Jehovah looketh and seeth from the heavens,
fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
51 My eye affecteth my soul, Because of all the daughters of my city.
Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
52 Hunted me sore as a bird have my enemies without cause.
Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
53 They have cut off in a pit my life, And they cast a stone against me.
Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
54 Flowed have waters over my head, I have said, I have been cut off.
Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
55 I called Thy name, O Jehovah, from the lower pit.
Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
56 My voice Thou hast heard, Hide not Thine ear at my breathing — at my cry.
Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
57 Thou hast drawn near in the day I call Thee, Thou hast said, Fear not.
Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
58 Thou hast pleaded, O Lord, the pleadings of my soul, Thou hast redeemed my life.
Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
59 Thou hast seen, O Jehovah, my overthrow, Judge Thou my cause.
Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
60 Thou hast seen all their vengeance, All their thoughts of me.
Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
61 Thou hast heard their reproach, O Jehovah, All their thoughts against me,
Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
62 The lips of my withstanders, Even their meditation against me all the day.
det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
63 Their sitting down, and their rising up, Behold attentively, I [am] their song.
Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
64 Thou returnest to them the deed, O Jehovah, According to the work of their hands.
Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
65 Thou givest to them a covered heart, Thy curse to them.
Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
66 Thou pursuest in anger, and destroyest them, From under the heavens of Jehovah!
Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.

< Lamentations 3 >