Job 9
1 And Job answereth and saith: —
Da tok Job til orde og sa:
2 Truly I have known that [it is] so, And what — is man righteous with God?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 If he delight to strive with Him — He doth not answer him one of a thousand.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Wise in heart and strong in power — Who hath hardened toward Him and is at peace?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 Who is removing mountains, And they have not known, Who hath overturned them in His anger.
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 Who is shaking earth from its place, And its pillars move themselves.
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 Who is speaking to the sun, and it riseth not, And the stars He sealeth up.
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 Stretching out the heavens by Himself, And treading on the heights of the sea,
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 Making Osh, Kesil, and Kimah, And the inner chambers of the south.
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 Doing great things till there is no searching, And wonderful, till there is no numbering.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Lo, He goeth over by me, and I see not, And He passeth on, and I attend not to it.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Lo, He snatches away, who bringeth it back? Who saith unto Him, 'What dost Thou?'
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 God doth not turn back His anger, Under Him bowed have proud helpers.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 How much less do I — I answer Him? Choose out my words with Him?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 Whom, though I were righteous, I answer not, For my judgment I make supplication.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Though I had called and He answereth me, I do not believe that He giveth ear [to] my voice.
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 Because with a tempest He bruiseth me, And hath multiplied my wounds for nought.
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 He permitteth me not to refresh my spirit, But filleth me with bitter things.
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 If of power, lo, the Strong One; And if of judgment — who doth convene me?
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 If I be righteous, Mine mouth doth declare me wicked, Perfect I am! — it declareth me perverse.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Perfect I am! — I know not my soul, I despise my life.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 It is the same thing, therefore I said, 'The perfect and the wicked He is consuming.'
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 If a scourge doth put to death suddenly, At the trial of the innocent He laugheth.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Earth hath been given Into the hand of the wicked one. The face of its judges he covereth, If not — where, who [is] he?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 My days have been swifter than a runner, They have fled, they have not seen good,
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 They have passed on with ships of reed, As an eagle darteth on food.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Though I say, 'I forget my talking, I forsake my corner, and I brighten up!'
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 I have been afraid of all my griefs, I have known that Thou dost not acquit me.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 I — I am become wicked; why [is] this? [In] vain I labour.
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 If I have washed myself with snow-water, And purified with soap my hands,
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 Then in corruption Thou dost dip me, And my garments have abominated me.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 But if a man like myself — I answer him, We come together into judgment.
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 If there were between us an umpire, He doth place his hand on us both.
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 He doth turn aside from off me his rod, And His terror doth not make me afraid,
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 I speak, and do not fear Him, But I am not right with myself.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
