Job 7
1 Is there not a warfare to man on earth? And as the days of an hireling his days?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 As a servant desireth the shadow, And as a hireling expecteth his wage,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 So I have been caused to inherit months of vanity, And nights of misery they numbered to me.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 If I lay down then I said, 'When do I rise!' And evening hath been measured, And I have been full of tossings till dawn.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 Clothed hath been my flesh [with] worms, And a clod of dust, My skin hath been shrivelled and is loathsome,
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days swifter than a weaving machine, And they are consumed without hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember Thou that my life [is] a breath, Mine eye turneth not back to see good.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 The eye of my beholder beholdeth me not. Thine eyes [are] upon me — and I am not.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 Consumed hath been a cloud, and it goeth, So he who is going down to Sheol cometh not up. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 He turneth not again to his house, Nor doth his place discern him again.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Also I — I withhold not my mouth — I speak in the distress of my spirit, I talk in the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 A sea -[monster] am I, or a dragon, That thou settest over me a guard?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 When I said, 'My bed doth comfort me,' He taketh away in my talking my couch.
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 And thou hast affrighted me with dreams, And from visions thou terrifiest me,
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 And my soul chooseth strangling, Death rather than my bones.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I have wasted away — not to the age do I live. Cease from me, for my days [are] vanity.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What [is] man that Thou dost magnify him? And that Thou settest unto him Thy heart?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 And inspectest him in the mornings, In the evenings dost try him?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long dost Thou not look from me? Thou dost not desist till I swallow my spittle.
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 I have sinned, what do I to Thee, O watcher of man? Why hast Thou set me for a mark to Thee, And I am for a burden to myself — and what?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 Thou dost not take away my transgression, And cause to pass away mine iniquity, Because now, for dust I lie down: And Thou hast sought me — and I am not!
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
