Job 6
1 And Job answereth and saith: —
Da tok Job til orde og sa:
2 O that my provocation were thoroughly weighed, And my calamity in balances They would lift up together!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 For now, than the sands of the sea it is heavier, Therefore my words have been rash.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For arrows of the Mighty [are] with me, Whose poison is drinking up my spirit. Terrors of God array themselves [for] me!
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Brayeth a wild ass over tender grass? Loweth an ox over his provender?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Eaten is an insipid thing without salt? Is there sense in the drivel of dreams?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 My soul is refusing to touch! They [are] as my sickening food.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 O that my request may come, That God may grant my hope!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 That God would please — and bruise me, Loose His hand and cut me off!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 And yet it is my comfort, (And I exult in pain — He doth not spare, ) That I have not hidden The sayings of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 What [is] my power that I should hope? And what mine end That I should prolong my life?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? Is my flesh brazen?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Is not my help with me, And substance driven from me?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 To a despiser of his friends [is] shame, And the fear of the Mighty he forsaketh.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 My brethren have deceived as a brook, As a stream of brooks they pass away.
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 That are black because of ice, By them doth snow hide itself.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 By the time they are warm they have been cut off, By its being hot they have been Extinguished from their place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 Turn aside do the paths of their way, They ascend into emptiness, and are lost.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Passengers of Tema looked expectingly, Travellers of Sheba hoped for them.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They were ashamed that one hath trusted, They have come unto it and are confounded.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Surely now ye have become the same! Ye see a downfall, and are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Is it because I said, Give to me? And, By your power bribe for me?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 And, Deliver me from the hand of an adversary? And, From the hand of terrible ones ransom me?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Shew me, and I — I keep silent, And what I have erred, let me understand.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 How powerful have been upright sayings, And what doth reproof from you reprove?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 For reproof — do you reckon words? And for wind — sayings of the desperate.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Anger on the fatherless ye cause to fall, And are strange to your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 And, now, please, look upon me, Even to your face do I lie?
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Turn back, I pray you, let it not be perverseness, Yea, turn back again — my righteousness [is] in it.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Is there in my tongue perverseness? Discerneth not my palate desirable things?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
