< Job 5 >
1 Pray, call, is there any to answer thee? And unto which of the holy ones dost thou turn?
Rop berre du; kven svarar deg? Kva engel vil du beda til?
2 For provocation slayeth the perverse, And envy putteth to death the simple,
Mismod slær fåvis mann i hel og brennhug den som lite veit.
3 I — I have seen the perverse taking root, And I mark his habitation straightway,
Eg såg ein dåre festa rot, og brått eg laut hans bustad banna.
4 Far are his sons from safety, And they are bruised in the gate, And there is no deliverer.
Hans søner hjelpelaus var, uhjelpte trakka ned i porten.
5 Whose harvest the hungry doth eat, And even from the thorns taketh it, And the designing swallowed their wealth.
Hans avling åt dei svoltne upp, dei tok ho tråss i klungergjerde, og snara lurde på hans gods.
6 For sorrow cometh not forth from the dust, Nor from the ground springeth up misery.
Men naudi ei frå dusti kjem; ulukka ei or jordi renn;
7 For man to misery is born, And the sparks go high to fly.
nei, mannen vert til møda fødd, som gneistarne lyt fljuga høgt.
8 Yet I — I inquire for God, And for God I give my word,
Eg vilde venda meg til Gud og leggja saki fram for honom,
9 Doing great things, and there is no searching. Wonderful, till there is no numbering.
som storverk gjer som ei me skynar, fleir’ underverk enn me kann telja,
10 Who is giving rain on the face of the land, And is sending waters on the out-places.
som sender regnet ned på jord og vatnet yver mark og eng,
11 To set the low on a high place, And the mourners have been high [in] safety.
som lyfter låg og liten upp og hjelper syrgjande til frelsa,
12 Making void thoughts of the subtile, And their hands do not execute wisdom.
som spiller planen for dei sløge, so deira hender inkje duger,
13 Capturing the wise in their subtilty, And the counsel of wrestling ones was hastened,
som fangar vismann i hans vit, so listig råd forrenner seg.
14 By day they meet darkness, And as night — they grope at noon.
Um dagen støyter dei på myrker, trivlar ved middag som ved natt.
15 And He saveth the wasted from their mouth, And from a strong hand the needy,
Frå sverd frelser han frelser fatigmann, frå deira munn, frå yvervald,
16 And there is hope to the poor, And perverseness hath shut her mouth.
so vesalmann fær hava von, men vondskap lata munnen att.
17 Lo, the happiness of mortal man, God doth reprove him: And the chastisement of the Mighty despise not,
Men sæl den mann som Gud mun refsa; vanvyrd ei tukt frå Allvalds-Gud!
18 For He doth pain, and He bindeth up, He smiteth, and His hands heal.
Han sårar, men bind og umkring; han slær men lækjer med si hand.
19 In six distresses He delivereth thee, And in seven evil striketh not on thee.
Seks trengslor bergar han deg or, i sju skal inkje vondt deg nå.
20 In famine He hath redeemed thee from death, And in battle from the hands of the sword.
I hunger fri’r han deg frå dauden, i krig du undan sverdet slepp;
21 When the tongue scourgeth thou art hid, And thou art not afraid of destruction, When it cometh.
for tungesvipa er du berga, og trygg du er i tap og tjon;
22 At destruction and at hunger thou mockest, And of the beast of the earth, Thou art not afraid.
du lær åt tjon og hungersnaud og ottast ikkje ville dyr;
23 (For with sons of the field [is] thy covenant, And the beast of the field Hath been at peace with thee.)
du samband hev med stein på marki, og fred med villdyr uti heidi.
24 And thou hast known that thy tent [is] peace, And inspected thy habitation, and errest not,
Du merkar at ditt tjeld hev fred, og inkje vantar i ditt hus.
25 And hast known that numerous [is] Thy seed, And thine offspring as the herb of the earth;
Du ser, ditt sæde tallrikt er, ditt avkom rikt som gras på eng.
26 Thou comest in full age unto the grave, As the going up of a stalk in its season.
I mannskraft til di grav du gjeng, lik korn, køyrt inn i rette tid.
27 Lo, this — we searched it out — it [is] right, hearken; And thou, know for thyself!
Det hev me granska; so det er; so høyr og merka deg det då!»