Job 5
1 Pray, call, is there any to answer thee? And unto which of the holy ones dost thou turn?
Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?
2 For provocation slayeth the perverse, And envy putteth to death the simple,
For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.
3 I — I have seen the perverse taking root, And I mark his habitation straightway,
Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.
4 Far are his sons from safety, And they are bruised in the gate, And there is no deliverer.
Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.
5 Whose harvest the hungry doth eat, And even from the thorns taketh it, And the designing swallowed their wealth.
De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.
6 For sorrow cometh not forth from the dust, Nor from the ground springeth up misery.
For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;
7 For man to misery is born, And the sparks go high to fly.
men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.
8 Yet I — I inquire for God, And for God I give my word,
Men jeg vilde vende mig til Gud og overlate min sak til ham,
9 Doing great things, and there is no searching. Wonderful, till there is no numbering.
han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,
10 Who is giving rain on the face of the land, And is sending waters on the out-places.
som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,
11 To set the low on a high place, And the mourners have been high [in] safety.
som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,
12 Making void thoughts of the subtile, And their hands do not execute wisdom.
som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,
13 Capturing the wise in their subtilty, And the counsel of wrestling ones was hastened,
han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;
14 By day they meet darkness, And as night — they grope at noon.
om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.
15 And He saveth the wasted from their mouth, And from a strong hand the needy,
Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,
16 And there is hope to the poor, And perverseness hath shut her mouth.
og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.
17 Lo, the happiness of mortal man, God doth reprove him: And the chastisement of the Mighty despise not,
Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!
18 For He doth pain, and He bindeth up, He smiteth, and His hands heal.
For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.
19 In six distresses He delivereth thee, And in seven evil striketh not on thee.
I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.
20 In famine He hath redeemed thee from death, And in battle from the hands of the sword.
I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.
21 When the tongue scourgeth thou art hid, And thou art not afraid of destruction, When it cometh.
For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.
22 At destruction and at hunger thou mockest, And of the beast of the earth, Thou art not afraid.
Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;
23 (For with sons of the field [is] thy covenant, And the beast of the field Hath been at peace with thee.)
for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.
24 And thou hast known that thy tent [is] peace, And inspected thy habitation, and errest not,
Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.
25 And hast known that numerous [is] Thy seed, And thine offspring as the herb of the earth;
Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.
26 Thou comest in full age unto the grave, As the going up of a stalk in its season.
Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.
27 Lo, this — we searched it out — it [is] right, hearken; And thou, know for thyself!
Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!
