Job 39
1 Hast thou known the time of The bearing of the wild goats of the rock? The bringing forth of hinds thou dost mark!
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Thou dost number the months they fulfil? And thou hast known the time of their bringing forth!
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 They bow down, Their young ones they bring forth safely, Their pangs they cast forth.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Safe are their young ones, They grow up in the field, they have gone out, And have not returned to them.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Who hath sent forth the wild ass free? Yea, the bands of the wild ass who opened?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 Whose house I have made the wilderness, And his dwellings the barren land,
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He doth laugh at the multitude of a city, The cries of an exactor he heareth not.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 The range of mountains [is] his pasture, And after every green thing he seeketh.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Is a Reem willing to serve thee? Doth he lodge by thy crib?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Dost thou bind a Reem in a furrow [with] his thick band? Doth he harrow valleys after thee?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Dost thou trust in him because great [is] his power? And dost thou leave unto him thy labour?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Dost thou trust in him That he doth bring back thy seed? And [to] thy threshing-floor doth gather [it]?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 The wing of the rattling ones exulteth, Whether the pinion of the ostrich or hawk.
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 For she leaveth on the earth her eggs, And on the dust she doth warm them,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 And she forgetteth that a foot may press it, And a beast of the field tread it down.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 Her young ones it hath hardened without her, In vain [is] her labour without fear.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 For God hath caused her to forget wisdom, And He hath not given a portion To her in understanding:
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 At the time on high she lifteth herself up, She laugheth at the horse and at his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Dost thou give to the horse might? Dost thou clothe his neck [with] a mane?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Dost thou cause him to rush as a locust? The majesty of his snorting [is] terrible.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 They dig in a valley, and he rejoiceth in power, He goeth forth to meet the armour.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He laugheth at fear, and is not affrighted, And he turneth not back from the face of the sword.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 Against him rattle doth quiver, The flame of a spear, and a halbert.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 With trembling and rage he swalloweth the ground, And remaineth not stedfast Because of the sound of a trumpet.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 Among the trumpets he saith, Aha, And from afar he doth smell battle, Roaring of princes and shouting.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 By thine understanding flieth a hawk? Spreadeth he his wings to the south?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 At thy command goeth an eagle up high? Or lifteth he up his nest?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 A rock he doth inhabit, Yea, he lodgeth on the tooth of a rock, and fortress.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 From thence he hath sought food, To a far off place his eyes look attentively,
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 And his brood gulp up blood, And where the pierced [are] — there [is] he!
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
