Job 37
1 Also, at this my heart trembleth, And it moveth from its place.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 Hearken diligently to the trembling of His voice, Yea, the sound from His mouth goeth forth.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 Under the whole heavens He directeth it, And its light [is] over the skirts of the earth.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 After it roar doth a voice — He thundereth with the voice of His excellency, And He doth not hold them back, When His voice is heard.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 God thundereth with His voice wonderfully, Doing great things and we know not.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 For to snow He saith, 'Be [on] the earth.' And the small rain and great rain of His power.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Into the hand of every man he sealeth, For the knowledge by all men of His work.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 And enter doth the beast into covert, And in its habitations it doth continue.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 From the inner chamber cometh a hurricane, And from scatterings winds — cold,
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 From the breath of God is frost given, And the breadth of waters is straitened,
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Yea, by filling He doth press out a cloud, Scatter a cloud doth His light.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 And it is turning itself round by His counsels, For their doing all He commandeth them, On the face of the habitable earth.
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 Whether for a rod, or for His land, Or for kindness — He doth cause it to come.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Hear this, O Job, Stand and consider the wonders of God.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Dost thou know when God doth place them, And caused to shine the light of His cloud?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Dost thou know the balancings of a cloud? The wonders of the Perfect in knowledge?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 How thy garments [are] warm, In the quieting of the earth from the south?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 Thou hast made an expanse with Him For the clouds — strong as a hard mirror!
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Let us know what we say to Him, We set not in array because of darkness.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Is it declared to Him that I speak? If a man hath spoken, surely he is swallowed up.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 And now, they have not seen the light, Bright it [is] in the clouds, And the wind hath passed by and cleanseth them.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 From the golden north it cometh, Beside God [is] fearful honour.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 The Mighty! we have not found Him out, High in power and judgment, He doth not answer! And abundant in righteousness,
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Therefore do men fear Him, He seeth not any of the wise of heart.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
