Job 37
1 Also, at this my heart trembleth, And it moveth from its place.
Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.
2 Hearken diligently to the trembling of His voice, Yea, the sound from His mouth goeth forth.
Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!
3 Under the whole heavens He directeth it, And its light [is] over the skirts of the earth.
Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.
4 After it roar doth a voice — He thundereth with the voice of His excellency, And He doth not hold them back, When His voice is heard.
Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.
5 God thundereth with His voice wonderfully, Doing great things and we know not.
Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
6 For to snow He saith, 'Be [on] the earth.' And the small rain and great rain of His power.
Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.
7 Into the hand of every man he sealeth, For the knowledge by all men of His work.
Hvert menneskes hånd forsegler han, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham.
8 And enter doth the beast into covert, And in its habitations it doth continue.
Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.
9 From the inner chamber cometh a hurricane, And from scatterings winds — cold,
Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.
10 From the breath of God is frost given, And the breadth of waters is straitened,
Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.
11 Yea, by filling He doth press out a cloud, Scatter a cloud doth His light.
Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,
12 And it is turning itself round by His counsels, For their doing all He commandeth them, On the face of the habitable earth.
og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;
13 Whether for a rod, or for His land, Or for kindness — He doth cause it to come.
enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.
14 Hear this, O Job, Stand and consider the wonders of God.
Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!
15 Dost thou know when God doth place them, And caused to shine the light of His cloud?
Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?
16 Dost thou know the balancings of a cloud? The wonders of the Perfect in knowledge?
Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,
17 How thy garments [are] warm, In the quieting of the earth from the south?
du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?
18 Thou hast made an expanse with Him For the clouds — strong as a hard mirror!
Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?
19 Let us know what we say to Him, We set not in array because of darkness.
Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.
20 Is it declared to Him that I speak? If a man hath spoken, surely he is swallowed up.
Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?
21 And now, they have not seen the light, Bright it [is] in the clouds, And the wind hath passed by and cleanseth them.
Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.
22 From the golden north it cometh, Beside God [is] fearful honour.
Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.
23 The Mighty! we have not found Him out, High in power and judgment, He doth not answer! And abundant in righteousness,
Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.
24 Therefore do men fear Him, He seeth not any of the wise of heart.
Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.
