Job 36
1 And Elihu addeth and saith: —
Og Elihu heldt fram og sagde:
2 Honour me a little, and I shew thee, That yet for God [are] words.
«Vent litt og lat meg tala til deg! For endå hev eg ord for Gud;
3 I lift up my knowledge from afar, And to my Maker I ascribe righteousness.
eg hentar kunnskap langan leid, skal hjelpa skaparen til rett.
4 For, truly, my words [are] not false, The perfect in knowledge [is] with thee.
For visst, mitt ord skal ikkje ljuga; framfor deg stend ein full-lærd mann.
5 Lo, God [is] mighty, and despiseth not, Mighty [in] power [and] heart.
Sjå, Gud er sterk, men vander ingen, han som er veldug i forstandskraft.
6 He reviveth not the wicked, And the judgment of the poor appointeth;
Han let’kje gudlaus mann få liva; men armingarne gjev han rett.
7 He withdraweth not from the righteous His eyes, And [from] kings on the throne, And causeth them to sit for ever, and they are high,
Han snur’kje augo frå rettvise; hjå kongar på sin konungsstol han let deim ævleg sitja høgt.
8 And if prisoners in fetters They are captured with cords of affliction,
Um dei i lekkjor bundne vart og i ulukkesnaror fanga,
9 Then He declareth to them their work, And their transgressions, Because they have become mighty,
so synar han deim deira ferd og brot - at dei ovmoda seg -
10 And He uncovereth their ear for instruction, And saith that they turn back from iniquity.
til refsing opnar øyro deira og byd deim venda um frå syndi.
11 If they do hear and serve, They complete their days in good, And their years in pleasantness.
Um dei då høyrer vil og lyda, so liver dei sitt liv i lukka og sine år i herlegdom;
12 And if they do not hearken, By the dart they pass away, And expire without knowledge.
um ikkje, fær dei styng av spjotet, og i sin dårskap andast dei.
13 And the profane in heart set the face, They cry not when He hath bound them.
Men vreiden trivst i vonde hjarto; dei bed’kje, um dei bundne vert;
14 Their soul dieth in youth, And their life among the defiled.
i ungdomstidi skal dei døy, forgangast som utukt-sveinar.
15 He draweth out the afflicted in his affliction, And uncovereth in oppression their ear.
Han frelser arming ved hans naud, opnar hans øyro gjenom trengsla.
16 And also He moved thee from a strait place, [To] a broad place — no straitness under it, And the sitting beyond of thy table Hath been full of fatness.
Deg og han lokkar ut or trengsla, fritt fær du det og ikkje trongt, ditt bord er fullt av feite retter.
17 And the judgment of the wicked thou hast fulfilled, Judgment and justice are upheld — because of fury,
Men fær du straff som syndug mann, i fall hans domsord held deg fast.
18 Lest He move thee with a stroke, And the abundance of an atonement turn thee not aside.
Lat ikkje tukti avla vreide, den tunge bot deg leida vilt!
19 Doth He value thy riches? He hath gold, and all the forces of power.
Kann klaga hjelpa deg or naud, kor mykje enn du stræva vil?
20 Desire not the night, For the going up of peoples in their stead.
Du må’kje lengta etter natti då folk vert rykte frå sin stad!
21 Take heed — do not turn unto iniquity, For on this thou hast fixed Rather than [on] affliction.
Gjev agt, so ei til synd du vender, for det du heller vil enn lida.
22 Lo, God doth sit on high by His power, Who [is] like Him — a teacher?
Sjå, Gud er upphøgd i sitt velde; kven er ein lærar slik som han?
23 Who hath appointed unto Him his way? And who said, 'Thou hast done iniquity?'
Kven hev vel vegen lagt for honom? Kven sagde vel: «Du hev urett gjort?»
24 Remember that thou magnify His work That men have beheld.
Hugs på å prisa høgt hans verk, som menneski hev sunge um!
25 All men have looked on it, Man looketh attentively from afar.
Kvart menneskje med lyst det ser, mann-ætti ser det langan leid.
26 Lo, God [is] high, And we know not the number of His years, Yea, there [is] no searching.
Upphøgd, uskynande er Gud, hans liveår kann ingen telja,
27 When He doth diminish droppings of the waters, They refine rain according to its vapour,
for han dreg vatsdroparne, so det vert regn av skodde-eim.
28 Which clouds do drop, They distil on man abundantly.
Og ifrå skyerne det fløymer og dryp ned yver mange folk.
29 Yea, doth [any] understand The spreadings out of a cloud? The noises of His tabernacle?
Kven skynar vel skyhoparne og torebraket frå hans hytta?
30 Lo, He hath spread over it His light, And the roots of the sea He hath covered,
Han breider ljoset sitt ikring seg og let det hylja havsens røter.
31 For by them He doth judge peoples, He giveth food in abundance.
Soleis han dømer folkeslag og skiftar brød i ovmengd ut.
32 By two palms He hath covered the light, And layeth a charge over it in meeting,
Han sveiper henderne i ljos og sender det mot fienden.
33 He sheweth by it [to] his friend substance, Anger against perversity.
Hans tora meldar um hans koma, ja, feet varslar når han kjem.
