Job 32
1 And these three men cease from answering Job, for he [is] righteous in his own eyes,
Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
2 and burn doth the anger of Elihu son of Barachel the Buzite, of the family of Ram; against Job hath his anger burned, because of his justifying himself more than God;
Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
3 and against his three friends hath his anger burned, because that they have not found an answer, and condemn Job.
Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
4 And Elihu hath waited earnestly beside Job with words, for they are older than he in days.
For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
5 And Elihu seeth that there is no answer in the mouth of the three men, and his anger burneth.
men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
6 And Elihu son of Barachel the Buzite answereth and saith: — Young I [am] in days, and ye [are] age Therefore I have feared, And am afraid of shewing you my opinion.
Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
7 I said: Days do speak, And multitude of years teach wisdom.
Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
8 Surely a spirit is in man, And the breath of the Mighty One Doth cause them to understand.
Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
9 The multitude are not wise, Nor do the aged understand judgment.
Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
10 Therefore I have said: Hearken to me, I do shew my opinion — even I.
Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
11 Lo, I have waited for your words, I give ear unto your reasons, Till ye search out sayings.
Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
12 And unto you I attend, And lo, there is no reasoner for Job, [Or] answerer of his sayings among you.
Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
13 Lest ye say, We have found wisdom, God doth thrust him away, not man.
Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
14 And he hath not set in array words for me, And with your sayings I do not answer him.
Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
15 (They have broken down, They have not answered again, They removed from themselves words.
Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
16 And I have waited, but they do not speak, For they have stood still, They have not answered any more.)
Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
17 I answer, even I — my share, I shew my opinion — even I.
Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
18 For I have been full of words, Distressed me hath the spirit of my breast,
For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
19 Lo, my breast [is] as wine not opened, Like new bottles it is broken up.
Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
20 I speak, and there is refreshment to me, I open my lips and answer.
Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
21 Let me not, I pray you, accept the face of any, Nor unto man give flattering titles,
Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
22 For I have not known to give flattering titles, In a little doth my Maker take me away.
å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
